Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Det ingen andre så
Gå til side Forrige  1, 2, 3
 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ti. 25 aug. 2009, 21:30    Emne: Svar med sitat

Kapittel 9



Taxien stoppet like utenfor huset og Robert betalte sjåføren, han kunne ikke huske at taxien var blitt så dyr! Bilen hans var enda ikke kommet, men han regnet med at den ville komme i løpet av kvelden. Han prøvde å se for seg Jacques i sin egen grønne bil, men det ble ikke så vellykket, Jacques kjørte ikke noe annet enn sin egen sorte bil. Robert takket sjåføren og gikk ut. Marthe hadde allerede hjulpet Louise bort til døren og han måtte småløpe for å ta dem igjen. Hvorfor hadde Louise nektet en MR? Hun var sikkert redd for at de ikke skulle finne noe og tro at hun var gal, hadde hun ikke mer tillitt til dem enn det? Regnet pøste ned utenfor og Robert hadde lånt Louise og Marthe jakken sin, noe som fikk han selv til å bli gjennomvåt før han nådde fram til døren. Han ristet vannet ut av håret og lukket ytterdøren
”Det er litt av et vær, skulle minst tro vi gikk mot vinter igjen” Vannet dryppet ned fra klærne og han tok av seg skoene før han gikk inn i stuen. Louise hadde lagt seg i sofaen og Marthe var på kjøkkenet, han fikk gå opp og skifte klær.
Oppe på rommet skiftet han til en tykk joggebukse og en genser, ikke det han normalt gikk med, men nå orket han ikke å gå med skjorte og slips. Han gikk inn på badet og begynte å barbere seg. Robert hadde flere ganger vurdert å la det gro til et kort skjegg, men det ville føre til at han så mye eldre ut enn at han egentlig var, noe Robert ikke ville. Det var mange leger som hadde skjegg når de var i 50 årene, men Robert var ikke i 50 årene. Robert og Marthe hadde fått Louise tidelig, han hadde ikke vært mer enn 22 år, noe som gjorde han til 38 år. Robert skar et grimas, han var straks 40 år. Hvor hadde årene gått? De hadde fløyet vekk med vinden, men Robert var overhodet ikke lei seg for at årene hadde flydd vekk så fort. Han hadde hatt et veldig godt liv og kunne ikke klage. Robert vasket vekk siste resten av barberskummet og tørket vekk vannet med et håndkle, litt skum var kommet inn i øret og han måtte ta det ut med håndkle. Hvorfor hadde ingen funnet opp noe som gjør at man slapp å barbere seg? Robert ryddet opp etter seg på badet og gikk ned til stuen igjen.
”Hva sier dere til at vi bare bestiller pizza i dag?” Han tvilte at noen av dem var i form til en skikkelig middag så de måtte ha noe enkelt.
”Ja, det hadde vært godt” sa Marthe og smilte, hun lå et teppe over Louise.
”Hva med deg Louise?” spurte han da Louise ikke hadde sagt noe.
”Bare velg det dere vil for jeg er ikke sulten”
Det var normalt å være kvalm og ha lite matlyst, men Robert syntes at hun burde få i seg litt mat. Hun hadde spist lite de siste dagene, men hadde ikke de alle det? Robert hadde ikke spist så mye og han tvilte på at Marthe hadde det. Inne på stuen gikk han bort til hustelefonen og tok opp en telefonkatalog like ved. Det var ikke så ofte de bestilte hurtigmat, men noen dager kunne det være veldig greit. Robert bladde fram til han fant nummeret og han slo det på telefonen. Etter at mobilen kom i hus var det ikke så ofte hustelefonen ble brukt. Robert bestilte en pizza som han visste at de alle likte.
”Pizzaen kommer om en halvtimes tid” sa han og satt seg ned i stolen. Blikket han var på Louise, tankefullt. Hun så ikke ut til å merke blikket eller at han hadde sagt pizzaen var straks på vei. Det gjorde han vondt å se at Louise gikk inn i sitt eget skall, noe plaget henne. Kanskje han skulle be Jacques komme tidlig i morgen så han og Louise kunne tilbringe litt tid sammen? Det var sikkert lettere for henne å snakke med noen andre enn Marthe og han selv for de hang over henne hele tiden. Robert sukket og det fikk Louise til å våkne
”Er du lei deg, pappa?” spurte hun og tok teppet bedre rundt seg.
”Nei, hvorfor skulle jeg det?”
”Fordi at jeg har begynt å se skikkelser og ikke vil snakke om det”
Robert smilte og reiste seg opp, han gikk bort til henne og satt seg ned på huk ”Du snakker om det når du føler for det, bare så lenge du vet at vi er her for deg så er jeg fornøyd. Ikke vær redd for å fortelle oss problemene dine for vi er her for å hjelpe deg” fortalte Robert henne og klappet henne lett på pannen. ”Du vil alltid være våres lille Louise, uansett hva”
Dette fikk Louise til å smile og smilet fikk Robert i et bedre humør. Han reiste seg opp og gikk tilbake til stolen. Hvor hadde Marthe tatt veien? Hadde hun tatt seg en dusj? Siden Robert følte seg rastløs reiste han seg likeså godt opp igjen og prøvde å finne sin kone.
Han gikk opp trappen, men stoppet midt i trappen, han kunne ikke høre noe dusj. Det lignet ikke henne å forsvinne slik.
”Marthe?” han lyttet etter svar, men det kom aldri. Magen hans vred på seg, han likte ikke hele situasjonen. Det skjedde så mye nå som han ikke hadde kontroll over og han ventet bare på den store bomben. Den hang over han og ventet på å sprenge. Han gikk ned igjen og inn på kjøkkenet. Det var stemmer utenfor, noen som lo. Han gikk bort til vinduet og smilte dumt til seg selv, Marthe var ute og snakket med Adela og Jacques. De sto riktignok under tak siden det regnet bøtter.
”Klare du deg litt alene?” spurte han Louise ”Vi er bare rett utenfor. Adela og Jacques er kommet med bilen våres”
Louise nikket og slo på tv-en. Robert studerte henne og vurderte på om han heller skulle være inne med henne. Hva om hun ble redd igjen?
”Bare gå pappa” sa hun og skiftet kanaler til hun fant noe hun likte ”Jeg klarer meg fint”
”Er du sikker?” han hadde sett litt tvil i øyene hennes.
”Jada” hun smilte til han.
”Vi er rett utenfor” Robert gikk ut i gangen og tok på seg noen tørre sko og en jakke. Det regnet ikke der de sto siden de sto under tak, men det var surt ute.
”Hvorfor kommer dere ikke inn?” spurte Robert og gikk bort til dem. Plenen hans hadde store dammer i seg og jorden fra bedet rant vekk. Regnet trommet på taket på bilene og himmelen ble lyst opp av et lyn.
”Vi blir ikke lenge” sa Adela ”Lalla venter på oss i bilen”
”Tusen takk for at dere hentet bilen” Robert prøvde alltid å være hyggelig mot Adela, men han hadde aldri helt likt henne. Hun hadde en hysterisk stemme og måtte alltid pirke på alt. Jacques kledde seg i sort, noe Robert syntes var normalt. Det var mange som likte å kle seg i sort, men Adela kledde seg i krasje farger som limegrønn, rosa og gul. Det, i tillegg til stemmen, var ikke en bra kombinasjon. Hele kvinnen virket hysterisk.
”Dere kunne ikke tenke dere å komme tidligere i morgen?” Robert så bort på sin bror ”Så kan vi ha en hyggelig dag sammen”
Jacques så ut til å forstå hva Robert siktet til og nikket ”Det hadde vært koselig”
”Ja, det hadde vært veldig koselig” sa Adela og Robert bet tennene sammen, stemmen skar gjennom marg og bein. Han hadde smålig håpet at Adela hadde planer, men det visste han var litt ondt av han.
”Kan Lalla være med? Hun kan ikke være alene en hel dag” sprute Adela
Robert så på Marthe, for han var det greit, men han visste at Marthe ikke likte hundehår i huset.
”Jo da..” sa hun og smilte, og Robert visste at Marthe kom til å tilbringe kvelden med å renske alt for hundehår. Det kom et stort brak av torden og de snudde seg for å se ut i regnet.
”Da snakkes..” Robert fikk ikke fullføre setningen før han hørte et skrik inne i huset og han snudde på tiøringen, Marthe var raskere på labben enn han så hun nådde først fram. Louise hadde hevet alt på bordet ut på et bestemt sted på gulvet og hun sto i andre enden av rommet, vettskremt.
”Hun snakket til meg!” sa Louise hysterisk og løp moren i møte. Tårene henne rant nedover kinnet. Robert kjente sinnet bygge seg opp i han igjen, sinnet mot damen som hadde solgt Louise amuletten. Hun hadde ødelagt jentungen hans! Jacques kom inn i stuen med Adela like bak seg.
”Så, så” sa Marthe og holdt rundt Louise.
Jacques så rundt i rommet for å få et overblikk over situasjonen før han gikk bort til Robert, som sto fortvilet på gulvet. Robert visste ikke sine arme råd. Han masserte tinningen sin og lukket øyene sine. Skikkelsen hadde begynt å snakke med henne, hva ville det neste bli? At den begynte å gi Louise ordre?
”Det kan være alt mulig, Robert” sa Jacques til han ”Det trenger ikke være alvorlig”
”Tror du at det er alvorlig?”
Jacques ble stille og Robert så opp på han, blikket til Jacques var Marthe, Louise og nå Adela som hadde nådde bort til dem. Robert fulgte ikke blikket hans, men holdt det på Jacques.
”Som sagt så kan det være mange muligheter, men siden alt skjer så fort…” Det ble en liten pause ”Ja, Robert. Jeg tror det er alvorlig, men siden hun er min niese kan jeg ikke være helt nøytral. Er bekymret som deg og det svekker dømmekraften min”
Robert lukket øyene sine og slapp et sukk veldig sakte ut.
”Hva bør jeg gjøre?”
”Vi venter litt til og ser om hun blir bedre. På tirsdag kan jeg ta henne med ut på lunsj og vi får se, kanskje hun vil snakke med meg som en onkel?”
Robert nikket sakte og åpnet øyene sine igjen ”Hva tror du at det kan komme av?” han hadde lært litt psykologi på skolen, men aldri noe om dette.
”Det kan være noe som har lagt og lurt i henne hele tiden og nå plutselig har brutt ut, eller det kan hende at hun tror for mye på forbannelsen og lurer hjernen til å se skikkelsen. Alternativene er mange, Robert”



Louise holdt godt rundt moren sin, Daniella hadde snakket med henne! Hun hadde dukket opp akkurat tordnet brakte løs.
”Hva sa hun?”
”Hun sa navnet mitt, hvisket det flere ganger” tårene begynte å trille igjen, Daniella hadde stått midt på gulvet og sagt navnet hennes flere ganger! ”Jeg er redd” sa Louise fortvilet, hun var innblandet i noe hun ikke hadde kontroll over eller visste hva var…
”Du trenger ikke å være det, vennen” sa moren og strøk hun nedover kinnet ”Ingen skal få skade deg”
Louise visste at foreldrene kom til å drepe henne, men hun måtte til Belley på mandag, hun visste ikke hvorfor, men hun bare måtte. Hodeverket fikk hun leve med, det var ikke så gale som den skremmendes følelsen over å se noen som egentlig ikke er der. Smerte kunne hun alltid leve med, det var det andre hun ikke klarte. Louise ville ha sitt normale liv tilbake. Kom det noen gang til å bli normalt igjen?
”Louise” sa Jacques
Louise løftet hodet sitt overrasket opp og så bort på han, hun hadde helt glemt dem. Adela hadde hun ikke en gang merket, selv om hun sto like ved dem. Hun fulgte med på onkelen som gikk mot henne.
”Det er ingen her”
”Ikke nå, nei, men hun var det for en liten stund siden”
Jacques stilte seg like ved dem ”Hvordan kunne hun ha kommet seg ut? Alle vinduene er lukket og ingen av oss har sett noen som har gått gjennom døren”
”Det er ikke et vanlig menneske” Louise begynte å bli irritert, hvorfor fortalte han henne dette? Daniella var ikke et normalt menneske!
”Hva er hun da?”
”Daniella er et spøkelse” sa Louise med tårer som trilte, hun var mer enn fortvilet nå, hun var helt knust. Kroppen hennes verket, hodet hennes verket, sinnet hennes verket… Alt verket.
”Hva er et spøkelse?”
Nå begynte han med spørsmålene sine igjen! ”Ikke begynn med spørsmålene dine nå, jeg orker dem ikke” Louise gikk og satt seg i sofaen, kom det til å bli verre? Blikket gikk bort på akvariet og hun misunte fiskene litt, de hadde et enkelt liv.
”I følge forskere er spøkelser, eller ånder som de også kan bli kaldt, bare energier. Dårlig energi kan få deg til å bli lei, god energi kan få deg til å bli glad, lite energi slapp og mye energi hyper” fortsatte Jacques og satt seg ned ved siden av henne. ”Men energi kan aldri skade”
Louise så opp på han, hvorfor kunne han alt mulig? Jacques tok sine store armer rundt Louise og klemte henne ”Ingen spøkelser kan klemme”
Louise begynte å forstå hva han prøvde å forklare henne, Daniella kunne ikke skade henne.
”Se på henne som luft med litt farge på”
”Takk” sa Louise, hun følte seg bedre nå, i så fall inntil videre…
”Ingen årsak, og hvis Daniella kommer tilbake fortell henne at hvis hun skremmer deg flere ganger får hun din gamle onkel etter seg”
”Haha” sa Louise selv om hun kunne tolke den setningen. Han trodde nok at Daniella var inne i hodet hennes og for å ta Daniella måtte han inn der… Eller kanskje det ikke var en setning som var ment til å bli tolket? At onkelen hennes bare spøkte? Louise visste ikke hva hun skulle tro.
Det ringte på døren og Louise skvatt.
”Det er sikkert pizzaen” sa faren hennes og gikk ut for å åpne døren. Jacques klappet Louise på skulderen før han reiste seg opp. Rommet ble like etter fylt med en lukt av varm pizza og Louise følte seg sulten, men samtidig enda mer kvalm. Lukten var kvalmens.
”Vi får komme oss hjem” sa Adela og stilte seg ved siden av Jacques. Louise fulgte nysgjerrig med da de holdt hender ”Vi snakkes i morgen”
Robert kom inn igjen med to pizzaesker og la dem på bordet. Louise så opp på han, hadde han virkelig tenkt at de skulle spise alt dette? Hun var i så fall ikke så sulten.
”Dere kan bli til middag” sa han og pekte på pizzaen ”Dere er sikker sulten”
”Takk, men ellers takk. Vi bør virkelig komme oss av gårde” sa Jacques.
”Lalla venter på oss i bilen” sa Adela
”Ha det da” sa faren hennes og nikket adjø.
”Ha det” sa Jacques og Adela nesten i kor og forsvant ut døren før Louise fikk sagt noe. Det ble igjen stille i huset. Utenfor kunne de høre Jacques og Avril prate sammen før noen bildører ble lukket og lyden ble erstattet av en bil som ble startet og kjørte av gårde. Foreldrene hennes satt seg ned i hver sin stol og lente seg tilbake, ingen av dem sa noe.
”Eh… Skal dere ikke spise?” spurte Louise og la seg ned i sofaen igjen. Det lå en ubehagelig stillhet i luften.
Pizzaeskene ble åpnet av moren hennes og hun tok opp et stykke ”Skal du ikke ha Louise?”
Louise ristet på hodet sitt, hun var sulten, men hun følte ikke for å spise. Det var ingenting som fristet henne.
”Du har en mild hjernerystelse, og det er normalt å miste matlysten med det, men kan du ikke prøve å spise noe? Du har ikke spist så mye de siste dagene”
Louise visste at hun ikke hadde spist så mye de siste dagene, men noen ganger fikk man bare ikke tid til å spise.
”Bare ett stykke?” ba moren og rakte henne et stykke.
Selv om Louise ikke følte for å spise tok hun imot det, hun skulle prøve å spise det for foreldrene sine. De ville slappe mer utav da.



Paul satt som vanlig med dataen. Det var her han brukte det meste av sin tid, noe som hadde ført til at Paul sitt syn var blitt svekket. Han myste på dataen og ristet på hodet. Paul kom aldri til å skaffe seg briller, slikt var ikke for han. Da fikk han heller lide med hodepinene og vonde øyner. Hvorfor ville ikke Louise ligge med han? Paul visste at hun hadde vært forelsket i han, og at hun muligens var det enda. Var det ikke bare å ligge med han? Han forsto ikke problemet. Paul sukket og slo på dataen. Han måtte restarte dataen etter å ha installert et nytt program på den. Hva om han begynte å gå ut med andre jenter? Ville Louise bli sjalu da?
Passordet ble skrevet inn og da dataen var ferdig åpnet han det nye programmet. Det var et hackerprogram og han hadde betalt dyrt for å få det. Planen til Paul var å gå inn i dataen til Corbin og se hvor mye han egentlig visste, kanskje han hadde noen dokumenter der som de trengte? Siden Paul aldri hadde hacket før så var han usikker på hvordan han skulle gå fram. Han hadde kjøpt det over internett av en privatperson og fått en enkel bruksanvisning med. Paul leste fort gjennom bruksanvisningen og mente han forsto programmet. Hvordan skulle han få dette programmet inn i Corbin sin pc? Kanskje hvis han sendte han en e-mail med programmet som et vedlegg? Paul åpnet mailen sin og begynte å skrive en melding, han skrev at han ikke hadde funnet ut noe stort, men lurte på om Corbin kunne ta en titt på et bilde. Det var et bilde som han hadde funnet på nettet og lurte på om hadde sammenheng med amuletten. Hjertet hans begynte å hamre fort da han trykte på send, om Corbin fant ut om dette programmet så ville han neppe samarbeide med dem lengre, han håpet at han hadde skjult programmet godt nok. Nå måtte han bare å vente på at Corbin åpnet mailen. I ren tidsfordriv åpnet han nettavisen for sitt område og leste de siste nyhetene. Han holdt på å få sjokk da han leste om Louise. I artikkelen sto det at hun fortsatt var på sykehuset og tilstanden var uviss. Fort tok han opp mobilen for å ringe husetelefonen til Louise, han ville ikke ringe på mobilen til foreldrene hennes for hvis de fortsatt var på sykehuset var sikkert mobilene slått av. Det kom ikke mange ring før faren til Louise tok telefonen og Paul pustet lettet ut, hvis faren var hjemme var sikkert Louise også det.
Lite visste Paul at mailen hans ble åpnet og personen som kalte seg Corbin smilte fornøyd. Han ville gi Paul tilgang til dataen sin, men bare til de uviktige dokumentene og i gjengjeld fikk Corbin full tilgang til Paul sin data, uten at Paul visste det selvfølgelig. Adressen og navnet til Paul hadde han allerede, det var tross alt han som hadde solgt Paul programmet. Han bodde like ved byen han skulle til, Belley.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: ti. 25 aug. 2009, 22:06    Emne: Svar med sitat

æææhhh! o__o legg ut meeeerrrrr : DD
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: on. 26 aug. 2009, 08:37    Emne: Svar med sitat

Kapittel 10




Robert la restene av pizzaen på et fat og la de inn i kjøleskapet. De kunne være god å ha om noen ble sulten i løpet av natten. Klokken var blitt en del og Robert hadde på følelsen at Louise ikke kom til å sove i natt, hun hadde nok tenkt til å være våken hele natten. Robert tok et glass ned fra skapet og fylte det med vann. Det var egentlig til han selv, men han ombestemte seg. Skapet like ved han ble åpnet og Robert tok ut noen medisiner som lå der. Han tittet bort på døren for å se om noen sto der. Louise trengte å sove. Han løftet opp litt sovemedisin og holdt den i hånden. Skulle han? Det ville gi datteren hans litt ro for en stund. Robert følte han ble dradd i to retninger; Å la Louise finne selv ut av dette og stole på at hun fant ut av det, eller å ta sake i egne hender og prøve å gjøre henne selv frisk.
Han tok en skje opp av skuffen og målte opp en riktig dose. Han fortalte seg selv hele tiden at hun trengte denne søvnen og at hun trengte å slappe utav. Pulveret ble rørt ut til det ikke var mer synlig og han la medisinene på plass igjen. Robert tok ett nytt glass, fylte det med vann og drakk det selv før han så gikk inn på stuen igjen.
”Er du tørstig? Tok med litt vann til deg” Glasset satt han fra seg på bordet ved siden av datteren sin og han smilte oppmuntrende til henne når hun drakk.
”Det smaker litt rart”
”Det er fordi du ikke er helt bra, ingenting smaker normalt da” Robert satt seg ned i stolen sin og prøvde å følge med på tv-en, men det var lettere sagt enn gjort, tusen tanker svirret rundt i hodet hans. Han syntes det kom til å bli deilig å få komme seg tilbake på jobb, å få hodet over til noen annet. Dette hadde vært hans lengste helg noen gang og den var enda ikke over. Utslitt duppet han av i stolen




Louise begynte å føle seg trøtt. Jeg kan ikke sove nå, sa hun til seg selv. Utenfor regnet det sidelengst og det kunne nesten se ut som at det var hull i himmelen. Hun prøvde å kjempe imot søvnen, men den ville ikke gi seg. Kanskje hun skulle reise seg opp og gå litt? Louise så bort på foreldrene sine, de begge sov i stolene. Hodet ble løftet, men det bare falt ned igjen, hun var for trøtt. Det ble kjempet en tapper krig, men søvnen vant.

Da natten hadde lagt seg og lys ikke lengre var å se gikk Louise og Avril ut av hulen. Sumpen luktet surt og kvekkene fra froskene var irriterendes, når begynte de å kvekke så høyt? Klærne var våte og kalde siden de måtte ha svømt til hulen. Selv om det var mørkt ute hadde ikke Louise noen problemer med å se, for henne var det klart som dagen. Dette var dagen for henne. Louise hadde for lengst forstått at hun var inne minnene til Daniella, men hun kunne ikke forstå helt hvorfor. Hva ville hun fram til?
”Bli her til jeg kommer tilbake” sa Louise og gikk ut i sumpen. Ekle frosker hoppet vekk fra henne. ”Jeg skal skaffe to hester til oss” De hadde ikke en sjanse til å komme seg vekk uten hester.
”Kan jeg ikke bli med deg?”
”Nei, jeg vil ikke ta sjansen på at du blir tatt” Louise ristet på hodet sitt ”Det var jeg som fikk deg inn i dette og jeg ville aldri klart å tilgi meg selv om noe skjedde deg. Bli her, jeg kommer straks tilbake” Hun vasset videre ut i sumpen og skar en grimas av lukten. Det forundret henne ikke om det lå dyrekadaver på bunnen… Flere frosker kvekket forskrekket før de hoppet ut i vannet og svømte vekk. Sumpen var et resultat av flere år med masse regn, men var begynt å tørke inn. Den lå litt avsides fra resten av skogen og Louise var ikke sikker på at sump var det riktige ordet. Det var en stor innestengt dam som stinket, var full av trerøtter på bunnen og hadde mange frosker i seg. Louise la ut på svøm og svømte noen få tak før hun nådde bort på fast grunn igjen. Ved hjelp av en gammel trerot klarte hun å komme seg ut av vannet og reiste seg opp. Hun vinket til lille søsteren sin og begynte å løpe innover i skogen. Louise smilte, hun hadde aldri løpt så fort før. Vinden suste forbi henne, noe som fikk klærne hennes til å tørke fortere. Det var nesten som en lek å løpe gjennom skogen. Louise hadde lyst å hoppe over en stein like ved, men koppen løp utenom den. Det var da Louise forsto at hun bare så ting gjennom Daniella sin øyner, og hun som hadde trodd at hun hadde styrt denne kroppen… Hun fortsatte å løpe til hun kom fram til plassen som hun dagen før hadde kjempet med den store guiden. Plassen så øde ut, men hun dobbel sjekket rundt seg før hun gikk ut i lysningen. Det var først nå hun hadde tid til å studere omgivelsene rundt seg. Trærne var blitt fjernet et godt stykke rundt grotten og fjell var synliglig rund, faktisk følte Louise at hun var på et fjell, men ikke på toppen. Lengre borti fjellene lå det en borg som Louise mente var kjent, men som hun ikke husket igjen. Det kunne nesten ligne på et fort, men siden Daniella ikke hadde lagt merke til fortet fikk ikke Louise sett så nøye på det. Det lå et stykke fra dem, men siden fortet var stort så var det fortsatt synlig. Louise gikk bort til vognen som hadde ført dem ned i gotten tidligere og tittet ned i dypet. Det var ingen lyd å høre så hun gikk videre bort til plassen vaktene hadde leid vekk hestene. Hun satt seg ned på huk og lot hånden gli over hestesporene. Et stort rovdyr hadde gått over hestesporene og Louise, med hjelp av Daniella sine minner, visste at det var en av de store ulvene. Fort reiste hun seg opp og gikk i retningen hestene hadde gått, men litt utenfor stien. Stien var godt brukt, både av hester, ulver og mennesker. Det tok henne ikke lang tid før hun nådde fram til noe som kunne minne om en stall og et hus. Både huset og stallen var bygget i stein og man kunne se at det var lagt skikkelig håndverk i arbeidet. Utenfor stallen gresset det fem hester, den store ardennerhesten til den store guiden var blant dem. Det var den eneste hesten som var tung, resten av hestene var av en mer lettere rase. Louise snek seg bort til huset og tittet forsiktig inn i det ene vinduet, det satt flere kvinner og menn og spiste middag. Kanskje hun også skulle spise noe? Å spise en varulv fristet lite og det eneste som var å drikke her var hest. Hadde hun noen gang drukket av en hest før? Louise kunne høre alle spørsmålene som Daniella stilte seg selv og det var rart for Louise å ikke ha kontroll over tankene. Lydløst snek hun seg inn i stallen for å finne seletøy. Hun burde sikre seg to hester før hun drakk, hva om noen av varulvene oppdaget henne? Da var det best å ha to hester som allerede var klar. Inne i stallen kunne hun høre to varulver som snakket sammen. En av varulvene sniffet i luften og Louise stivnet til.
”Slapp du nettopp en fis?”
”Hvorfor spør du? Hadde jeg det så ville du ha hørt det, eller du ville ha besvimt” lo den andre varulven.
”Lukt” sa den første varulven, som tydelig ikke syntes spøken var morsom.
”Sikker bare en av hestene som har en løs mage” sa den andre og skar et grimas ”La oss gå inn før de andre spiser opp maten”
”Vi skal holde vakt over hestene”
”Det er jo ingen her”
”Gå inn og spis du, jeg blir her” sa den første og satt seg ned på en krakk like ved ”Bare gå”
”Greit” sa den andre og forsvant ut døren.
Louise fulgte med på den som var igjen, hun burde være glad for at det var sumplukten de hadde luktet og ikke vampyrlukten!
De få hestene som var inne sto på spilt, akkurat som kyr. Spilt gjorde at man kunne få plass til flere hester i en bygning enn om at de sto i bokser. Louise listet seg stille bak dem og håpet at de ikke spente. Det var den eneste muligheten for å komme seg forbi vakten og til hodelagene som lå i enden av stallen. Sal ville være for stort å ta med seg, de fikk nøye seg med hodelag. Borte ved seletøyet hektet hun av to hodelag av knaggen og tok de forsiktig sammen, bittet kunne lage lyd om de ble slått sammen for fort. Lydløst listet hun seg ut igjen, men måtte stoppe opp like ved døren for flere varulver var på vei opp mot stallen. Hadde de merket henne?! Hun stilte seg bak den ene hesten og fulgte med. De gikk heldigvis ikke inn i stallen, men forbi. Louise gjorde et nytt forsøk på å gå ut og klarte det. Utenfor tittet hun i alle retninger og prøvde å lytte etter varulver i nærheten. Hun løp ned til hestene og hoppet lydløst over gjerdet. Noen av hestene travet skremt unna henne. Louise gikk bort til hesten hun hadde ridd på tidligere og tok på den et hodelag. Det var ikke så vanskelig som hun hadde trodd og Louise mente hun hadde tatt det på riktig, eller det var Daniella som mente det, men siden Louise var Daniella så følte hun følesene som de var hennes egne. Hesten fulgte lydig etter henne bort til en annen hest. Denne hesten var mer nervøs og skvettet for den ristet på hodet sitt og nektet å ha på seg hodelaget. Louise gav opp og gikk bort til en annen hest, denne var lettere å ta hodelaget på. Hun tittet over ryggen på hestene for å forsikre at ingen hadde sett henne før hun leide hestene mot grinden. Den ble åpnet og hun leide ut hestene og lukket grinden igjen før noen av de andre fikk fulgt etter. Louise jogget inn i skogen med hestene travende bak seg. Hun løp et lite stykke inn i skogen før hun bandt dem i et gammelt tre
”Nå står dere fint her til jeg kommer tilbake” Louise løp så tilbake til plassen. Hun klatret over gjerdet denne gangen og hadde allerede plukket ut hvilken hest hun skulle ha, Ardenneren til den store guiden. Den sto fredlig og spiste med de andre. Louise plukket opp litt gress og holdt det opp
”Kom” sa hun og viftet med gresset. Ardenneren løftet opp hodet sitt og tittet dumt på henne før den spiste videre. Det kom en annen hest bort til henne, men Louise ville ikke ha den, hun skulle ha Ardenneren. Louise gikk bort til den og tok tak i luggen dens.
”Sa jeg ikke kom?” sa hun irritert før hun bet den i halsen. Hesten gav ut i et panikkhyl og begynte å løpe rundt og Louise angret for to grunner; at hun ikke hadde tatt hesten med seg ut i skogen og tatt den der. Det overrasket henne at hesten kunne lage så høye lyder. Og at hun ikke hadde tatt en mindre hest for denne store hesten på nesten et tonn buldret rundt med henne som at hun bare var en flue.
”Det er noen som prøver å ta hestene våres!” var det en som ropte like ved og Louise prøvde å drikke så mye blod hun kunne. Hesten falt sammen utmattet av mangel på blod og Louise ble slengt bortover gresset. Det tok henne ikke lang tid å komme seg på beina. Med nytt blod i årene sine så hadde hun fått nye krefter. Hun hoppet over gjerdet og løp inn i skogen, der stoppet hun opp og så seg tilbake. Flere varulver var ute med hestene og Louise smilte ondt da hun så den store guiden bøye seg over sin døende hest.
”Du bør ta livet av henne” sa varulven ved hans side.
Guiden strøk hesten nedover kinnet før han reiste seg opp og trakk sverdet sitt.
”Der oppe!” ropte en av varulvene og pekte rett på Louise og Louise satte i et sprang inn i skogen.
”Hun er min!” hørte hun guiden rope etter dem.
Louise kunne høre varulvene dele seg for å ringe henne inne, noen var ulver og andre mennesker. Hun hadde vært så dum! Hvorfor måtte hun akkurat ta Ardenneren rett ved varulvene?! Det ville være vrient å riste dem av seg nå, nå måtte hun komme opp med noe smart. Louise svingte litt og løp i motsatt retning enn der hun hadde parkert hestene, hun ville trenge dem senere. Ulvene var i alle mulige størrelser og de alle hadde sin fart. Noen av dem var irriterendes rask! Louise løp alt hun hadde og hoppet lett over hindringer som stein og felte trær. Hjertet pumpet for fult i brystet hennes og hjernen prøvde å arbeide med en plan. En ulv dukket plutselig opp like ved henne og hun måtte bråbremse for å ikke løpe rett i den. Skrensingen lagde dype merker i den myke jorden og i noen sekunder mistet hun fotfestet. Hun spant litt før hun klarte å komme seg videre. Hadde de omringet henne? Panikken begynte å bygge seg opp. Hun fikk ikke løpe langt før hun støtte på enda en ulv, hvordan hadde de kommet før henne? Den eneste løsningen var at de kjente området ut og inn og visste hvor de skulle løpe for å spare tid, noe ikke Louise gjorde. Dette var blitt til en katt og mus lek. Ulven foran henne var liten og kunne nesten ligne på en forvokst gul labrador. Louise stoppet ikke, men løp rett i den. Ulven virket overrasket over sammenstøtet og falt sammen på bakken. Louise snublet i beina dens og rulte bortover. Hun fikk stablet seg på beina og løp videre, hvordan skulle hun klare å komme seg ut av dette? Det var da en plan begynte å bygge seg opp. Hva om hun gjømte seg på det stedet de minst ventet? Men hvordan skulle hun klare å komme seg gjennom flokken uten at de kom til å rive henne i filler? Hun fikk bare løpe og håpe at hun ikke støttet på dem. Hva skulle hun gjøre med lukten sin? Det første var å kamuflere den, men med hva? Louise tenkte hele tiden mens hun løp og ulvene kunne høres over alt, det var bare snakk om tid… Hun trakket akkurat i et bol av bier og flere sinte bier svermet opp av bolet. Bolet lå i en gammel trestokk som var halvveis råtnet vekk. Av ren refleks stakk hun hendene ned i bolet og ignorerte de siste biene. Honningen smurte hun fort på armene sine før hun tok med seg en stor bit med honning og løp videre, hun hadde ikke tid til å stå her og smøre seg inn. Mens hun løp smurte hun resten av kroppen sin inn og hev resten av honningen. Beina hennes begynte å verke av løpingen, men de klarte litt til, de måtte det. Hun hev seg nedover en liten bakke og smurte seg inn med jord, lukten måtte blandes med alt mulig. Full i jord og honning begynte hun å løpe i retningen av stallen. Kanskje ulvene ville miste sporet av henne nå? Det var to varulver igjen med hestene og Louise passet på å løpe en god sirkel utenom dem. Inne i stallen jogget hun automatisk bort til høyet og hun gravde seg dypt inn i det. Magen hennes hevet og senket seg i ett sett og Louise våget ikke å bevege seg.
”Her er hestene hun stjal” sa en av varulvene og Louise kunne høre lyden av hestehover utenfor. Hjertet hennes sank, de måtte klare seg uten hester nå. Ville hun klare å komme seg tilbake til søstere før solen sto opp? Louise tvilte. Kroppen hennes var helt utslitt og hun kunne så vindt røre på seg, hun var pent nødt til å være her. Bare de ikke merket henne…
Louise lå helt stille i det hun følte var en evighet. Hun kunne nå og da høre ulver og mennesker utenfor stallen, men ingen hadde bevegd seg inn i den, i så fall ikke enda…
Solen gikk omsider ned og mørket krøp på ny fram fra kroken sin. Aktiviteten utenfor begynte å dabbe av, men hun hadde på følelsen at den ville ta seg opp igjen nå det ble natt igjen, det jo bare om natten hun kunne bevege seg ut. Louise tok litt høy vekk fra ansiktet og prøvde å lytte etter personer i stallen, det var nå eller aldri! Hun krøp ut av høyet, veldig stiv og klossete. En del høy hadde limt seg fast i honningen, men Louise brydde seg ikke om det. Hestene løftet hodene sine nysgjerrig og så på henne, de trodde sikkert hun var et vandrende snop med høy- og honningslukt. Så lydløst hun kunne listet hun seg ut av stallen og mot skogen. Hjertet hamret i brystet hennes og om de oppdaget henne ville hun ikke orke å løpe fra dem. Inne i skogen vandret hun i retningen av sumpen. Det gikk sakte, men sikkert. Hun brydde seg ikke lenge om ulvene som hun hørte bak seg, oppdaget de henne så oppdaget de henne, hun orket ikke å løpe lengre. Det tok henne nesten halve natten for å komme tilbake til sumpen. Store ulvespor var like ved sumpen og Louise løftet et øyebryn, hadde de spredt seg lagt? På en stein like ved sumpen satt hun seg ned på for å samle krefter til svømmeturen, hun våget ikke å rope på søsteren sin. Etter en liten pause vasset hun ute i vannet og svømte de få takene det tok før det ble igjen grunt nok til hun kunne vasse. Oppe på land ristet hun vannet ut av håret sitt og gikk inn i den lille grotten.
”Beklager for at jeg brukte så lang tid” sa hun
”Du trenger ikke og beklager for du var vert ventingen” sa en stemme som ikke lignet det minste på søsteren hennes stemme. Louise stivnet til og så den store guiden stå like foran seg. Det ene øyet hans var ødelagt og Louise trodde neppe han kunne se noe med det. Det var rødt og full av blod. Det var kloremerker nedover halve ansiktet hans som ikke så noe godt ut, han hadde sikkert smerter etter hun brukte neglene sine på han.
Hjernen skrek at hun måtte løpe, men kroppen hennes ville ikke lystre, den sto helt fast. Louise prøvde å løfte beina, men de var som betong, umulig å rikke.
”Hvor er søsteren min?” spurte Louise redd.
Guiden smilte og tok tak i henne ”Du ser sliten ut, kanskje du vil ha en dukkert? Da vil du sikkert kvikne til” sa han og dro Louise mot sumpen. Kroppen til Louise var for sliten til å kjempe noe stort. Hun prøvde og det tappert, men det var ingen hjelp i kjempingen.


Louise fant seg plutselig et stykke bortenfor guiden og Daniella, hun var ikke lengre inni Daniella. Hun kunne høre noen som kjempet i vannet, men Louise våget ikke å snu seg for å se. Foran henne sto en annen Daniella og hun hadde et trist uttrykk, blikket var vendt med plaskingen.
”Du har nå sett litt av min historie, i så fall den viktigste delen” stemmen var som den kom fra en annen frekvens på en radio og munnen åpnet seg ikke for å snakke. ”Beklager for at jeg har skremt deg, men det var nødvendig”
Louise så spørrende på henne.
”Bare dem som har vært nær med å dø selv kan se de døde. Jeg trengte å skremme deg inn i en ulykke” blikket snudde seg bort til Louise og uten å åpne munnen sa hun: ”Du kunne ha død i ulykken, men du var heldig”
Plaskingen i vannet begynte å dø ut og uttrykket til Daniella ble mer smertefullt.
”Du er det sjette menneske jeg har prøvd å få til å hjelpe meg og du er den eneste som har kommet så langt. De andre har enten dødd i ulykken eller endt på galehuset”
”Vil du at jeg skal hevne din død?” spurte Louise usikker.
Daniella ristet på hodet sitt ”Kom” sa hun og gikk mot sumpen, all plasking i vannet hadde dødd bort.
Louise svelte før hun fulgte etter Daniella ”Jeg trodde du var ond”
”Jeg er ond” sa Daniella og fortsatte mot sumpen. ”Jeg er nattens skapning, verken levende eller død, dømt til å vandre på denne jorden til evig tid”
”Lever dere evig?” Så Corbin hadde løyet eller tatt feil om vampyrene.
Daniella ristet på hodet sitt ”Ikke den måten du tenker på, kroppen våres dør som alt annet, men sjelen ble hengende fast her på jorden. Vi drar ikke videre til det neste liv eller hva dere mennesker gjør når dere dør”
De var borte ved vannet og på den andre siden hadde guiden begynt å dra den livløse kroppen til Daniella ut av vannet. Han undersøkte kroppen hennes og fant amuletten rundt halsen. Med sine store fingrer undersøkte han den før han tok den i lommen.
”Guiden mistet amuletten på vei tilbake og noen mennesker fant den. Den har fra der vandret fra hånd til hånd i snart 80 år med rykte at den hadde en forbannelse i seg. Den endte tilslutt hos deg”
Det ble en pause
”Lukk øyene dine”
”Hvorfor?”
”Fordi å drukne en vampyr bare slår den ut i noen timer og du vil ikke se hvordan man tar livet av en vampyr, det er ikke et pent syn”
Louise lukket øyene for hun ville ikke se at guiden drepte Daniella, hun hadde sett nok allerede. Louise syntes synd på Daniella, men hun forsto ikke hvorfor Daniella viste henne det. Hva trengte Daniella henne til?
”Du kan se nå” sa Daniella etter en stund
Louise åpnet øyene sine og kunne se flere varulver var kommet.
”Tøm blodet hennes” sa guiden ”Eller det som er igjen”
”Dominique” sa en av varulvene og guiden så opp på han.
”Hva?” spurte han.
”Du visste at vår herre ville ha henne og søsteren alene”
Dominique snøftet ”Vi kan finne nye. Denne var min og jeg tror vår herre kan forstå det”
”Hvor er søsteren hennes?”
Alt ble svart igjen.
”Forstår du hva jeg vil at du skal gjøre?” De befant seg alene i sumpen og Daniella sto ved siden av henne.
Louise prøvde å tenke gjennom alt hun hadde sett ”Ikke helt” innrømte hun
”Som jeg fortalte deg kan ikke sjelen våres forlate denne jorden og vi blir hengende fast der vi døde, eller kroppen våres er. Jeg var veldig glad i amuletten min og derfor er litt av min sjel i den” Det ble en liten pause ”Jeg vil at du skal finne ut om hva som skjedde med min søster og hvis det viser seg at hun ble drept så vil jeg at du skal begrave smykket hennes på det stedet hun døde så vi kan få være sammen igjen. Om hun lever så kan du prøve å spore hun opp, men klarer du ikke det så vil jeg at du skal begrave amuletten på dette stedet”
Louise så rundt seg ”Hvor er vi?”
”Jeg har ikke en anelse” sa Daniella beklagelig ”Du skal få slippe å se mer av mine minner. Jeg skal prøve så godt jeg kan å guide deg videre på min egen måte”
”Hva om jeg nekter?”
Daniella smilte ”Du må huske at jeg er en skapning av natten og at smykket har en forbannelse, for å bli fri fra meg så må du gjøre meg denne tjenesten. Tror meg, du vil ikke vite hva som skjer om du nekter”
Louise nikket usikkert og så bort på den fredfulle sumpen ”Jeg skal gjøre det jeg kan” Hun hadde ikke noe annet valg…
”Flott, og du bør våkne nå”
Igjen ble alt svart og da Louise åpnet øyene sine var det morgen.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: on. 26 aug. 2009, 13:10    Emne: Svar med sitat

OMG O: då måå legge ut mer, før jeg eksploderer O:
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Demitri
Volturivakt


Registrert: 22.03.2009
Innlegg: 5305

InnleggSkrevet: to. 27 aug. 2009, 13:18    Emne: Svar med sitat

Jeg skal kopiere ut og ta med meg på bilturen til Nadderud! Smile
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: to. 27 aug. 2009, 13:26    Emne: Svar med sitat

Kapittel 11




Det som forundret Louise var at hun våknet opp i sin egen seng og ikke i sofaen som hun hadde sovnet i. Hun var for stor til at faren kunne ha klart å bære henne, Jacques kunne ha klart det, men ikke faren hennes. Louise var nesten like stor som faren selv. Kanskje moren hennes hadde hjulpet til? Louise reiste seg opp uten å gruble på mer på det. Drømmen kunne bare beskrives med et ord; rar. Aldri hadde hun trodd at det kom til å utvikle seg til noe slikt. Hodet hennes var mye bedre, men det verket fortsatt litt. Beina ble stablet på gulvet og Louise gikk ut av rommet. Hun kunne høre faren som snorket inne på rommet og ristet på hodet sitt mens hun smilte før hun gikk ned til stuen. Det var ikke før nå at hun la merke til at solen skinte utenfor. For et rart vær de hadde for tiden. Hun gikk inn på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Kanskje hun skulle skrive litt i dagboken sin? Det hadde vært en stund siden hun hadde gjort det. Hun kunne sitte seg utenfor på benken og skrive, prøve å få litt farge av solen. Moren vinket til henne ut i hagen, hun holdt på å rette opp det regnet hadde ødelagt. Faren hennes kom til å bli så glad når han så dammene ute på plenen… Louise vinket tilbake før hun gikk opp på badet for å stelle seg. Snorkingen til faren fylte fortsatt gangen da hun kom ut av badet og gikk inn på rommet sitt. Dagboken hennes lå som vanlig i bunnen av skuffen. Hun tok den opp og gikk bort til pulten for å finne en kulepenn hun kunne bruke. Louise plukket med seg den kulepennen hun mente var best å skrive med og gikk ned til stuen igjen for å gå gjennom den. Ute i gangen tok hun på seg noen lette sko og en lett jakke. Med dagboken under armen, kulepennen i lommen og puter til benken gikk hun ut. Det var varmere enn hun hadde trodd, men ikke varmt nok til å gå uten jakke. Det ville sikkert bli det i løpet av dagen. Louise satt seg på benken og åpnet dagboken. Hun tittet bort på moren sin og smilte før hun begynte å skrive, det hadde gått noen dager siden sist. Louise skrev om amuletten, Daniella, drømmene, om Paul og om hva de hadde funnet ut, Louise la også til sine egne følelser og hva hun syntes. Det var jo det dagbøker var til. Det var mye å fylle inn og det gikk flere sider. Hun var ikke ferdig når faren kom ut, han gjespet og klødde seg på hodet. Ansiktet hans var et typisk sovetryne og Louise flirte av faren sin. Det var blitt så varmt at hun kunne ta av seg jakken og bare sitte i en tynn genser. Faren så sørgelig på plenen sin og sukket. Louise flirte enda mer og la jakken over seg som en dyne, solen varmet de kalde kinnene hennes og hun følte hele kroppen absorbere varmen.
”Sovet godt?”
”Ja, veldig godt” smilte Louise til faren og han virket overrasket over det gode humøret hennes.
”Det er bra” sa han fornøyd ”Får gå inn og lage frokost. Hva sier dere til at vi spiser ute i dag?”
”Det hadde vært koselig, kjære” sa moren og Louise begynte å le, moren hadde jord på kinnet sitt.
Faren smilte og pekte på kinnet sitt ”Du har jord på kinnet ditt”
”Åh” Jorden ble tørket vekk og moren reiste seg opp ”Er det vekke nå?”
”Ikke helt” sa han, hun hadde smurt det utover. Faren gikk inn i huset igjen og moren fulgte etter. Louise ble sittende ute alene, men det bekymret ikke henne. Nå visste hun hva Daniella var ute etter og det gjorde henne mindre skummel. Hun trengte bare å finne ut av hva som hadde skjedd med søsteren, men hvor skulle hun begynne? Selv om foreldrene kom til å drepe henne så måtte hun til byen. De var en følelse som fortalte henne at hun kom til å finne noe der, eller vare det bare håpet? Det var en lettelse å vite at hun kunne bli kvitt Daniella. Spørsmålet var bare når…? Det kunne ta henne flere år, kanskje hele hennes liv å finne ut av dette… Louise sukket og viftet vekk en bie med hånden sin. Var det en ting som var sikkert, så var det at hun aldri hadde kommet på noe slikt som å dekke seg med honning og jord. Louise var sikker på at hun bare ville ha løpt til de hadde fanget henne. Hun himlet med øyene sine og ristet på hodet sitt, hun var glad for a hun slapp å løpe fra varulver og vampyrer. Faren kom ut med pålegg og tallerkener, og Louise hjalp til med å ta det utover. Alt var tatt ut på et brett for å slippe å gå flere ganger. Moren kom ut like etter og hadde skiftet til rene klær. Louise spiste som hun aldri hadde sett mat før og lot ikke hodepinen ødelegge appetitten. Det virket som hennes gode appetitt virket inn på humøret til foreldrene for de begge smilte og pratet mer enn de hadde gjort de siste dagene til sammen. Det var en perfekt avslutning på en forferdelig helg og Louise håpet at den gode tiden ville fortsette.
”Det er godt å se at du spiser, vennen”
”Og for et herlig vær” sa faren hennes og fylte et nytt glass med melk.
”Mhm” sa Louise og skrev siste resten i dagboken sin. Dagboken lå hun på bordet og Louise la seg ned på benken for å så lukket øyene sine. Plenen og områdene rundt var fortsatt våt av regnet, men det gav sin egen sjarm. Hun vandret ut og inn i søvn, og kunne ikke huske drømmene sine når hun falt ut av søvnen. Det var en herlig følelse å ligge i solen og duppe slik utav. Den fredelig søvnen ble revet vekk av en hysterisk stemme og Louise vred på seg.
”Oi, jeg vekket henne” sa Adela beklagelig
Louise åpnet øyene sine og kunne se foreldrene, Jacques og Adela sitte i stoler like ved bordet. På bordet var det boller og kaffe. Alle klærne til Adela var lysegul og hun hadde tatt sitt blonde hår opp i en hestehale. Hun hadde et barnslig uttrykk og satt på fanget til Jacques. Jacques satt med en sort t-skjorte med en hvit tekst som sa: ”Tid venter på ingen”. Han hadde den ene armen rundt Adela og holdt en kaffekopp i den andre. Man kunne se at de var veldig glad i hverandre, det var en type kjærlighet som Louise aldri hadde sett før.
”Så du er endelig våken, sjusover” spøkte moren hennes.
Louise reiste seg opp og gjespet, ryggen hennes var blitt stiv av benken så hun strakk litt på den.
”Nå kom dere?”
”For en liten halvtimes tid siden” svarte Adela og strøk Jacques ømt over armen. Det var snålt å se en voksen dame sitte på fanget til Jacques, og hun virket liten og spinkel der hun satt. Armen til Jacques hvilte på fanget hennes mens den holdt rundt henne, han tok en slurk av kaffen sin og lukket øyene sine. Foreldrene hennes satt ved siden av hverandre og holdt hender, hadde de alle fått for mye vårluft? Louise begynte å flire og de alle snudde seg spørrende mot henne.
”Det var ingenting” sa Louise og reiste seg opp. Det var da hun merket Lalla i skyggen av trærne, den store ulvehunden lå og sov tungt. Det var visst ikke bare Louise som var doven i dag. Kanskje hun skulle leke med hunden? Men hodepinen stoppet henne før hun fikk tenkt tanken ferdig. Louise var glad for at det var bare en veldig mild hjernerystelse hun hadde og ikke noe større. Hun var bare så glad for hun hadde brukt hjelm! Dagboken ble plukket opp og hun gikk inn i huset med den. Da hun kom ut igjen var det bare faren hennes og Jacques som satt utenfor. Inne på kjøkkenet kunne hun høre moren som insiterte på at Adela ikke trengte å hjelpe henne med middagen, og at Adela svarte med at hun ville hjelpe for da kunne hun kanskje lære seg hvordan man lagde gryten. Louise satt seg på benken og tok en bolle. Jacques og faren hennes snakket om gamle dager. Hun fikk det ikke helt med seg, men det var noe med at Jacques hadde vært barnevakt for sine yngre søsken og Francis hadde rasert hele kjøkkenet. Jacques hadde stengt han inne i et skap og ikke sluppet han ut før foreldrene kom. Det hadde visst blitt en del kjeft, men Jacques så ikke ut til å bry seg om det for han lo like mye som faren hennes. Lalla reiste seg opp og gikk bort til Louise, hun hadde tydelig sett bollen Louise holdt i hånden.
”Sitt”
Lalla satt seg lydig ned.
”Flink jente” sa Louise og gav henne en bolle.
”Helst ikke fòr henne ved bordet, hun får så mange uvaner” sa Jacques og tok selv en bolle. Lalla holdt seg med Louise for hunden forsto sikkert at det ikke var noe mat å hente hos han.
”Dekk” Lalla la seg ned og tittet ventende opp på henne. I stedet for å gi henne en matbit begynte Louise å kose med henne. Hunden rulte rundt på rygg og hadde sine lange bein rett opp i været.
”Du har vel ikke vurdert å skaffe deg en hund?” spurte Jacques faren hennes.
”Nei, det er for mye arbeid med hund”
”Det er ikke mer arbeid enn det man legger opp til selv”
”Det er sant, men jeg tror ikke Marthe hadde gått med på det” han himlet med øyene sine.
Lalla begynte å skrape Louise med foten og ville at hun skulle klø henne videre. Louise klødde henne litt på magen og satt seg opp på benken igjen, Lalla gikk skuffet tilbake til skyggen igjen.
”Kan jeg gå ned til Belley i morgen?”
”Nei, har jeg sagt”
Louise sukket ”Men…”
”Hva er det du skal der siden det er så viktig?”
”Ingenting spesielt, har bare planer med Paul”
”Det kan du utsette til en annen dag”
”Men pappa…”
”Nei, du bør hvile”
”På tirsdag da?” Han kunne vel ikke mene at hun skulle være hjemme så lenge?
”Vi får se det an, men din onkel vil spise lunsj med deg på tirsdag”
Louise løftet et øyebryn, mente han dette?
”Det er sant” sa Jacques og nikket en gang. Han drakk siste resten av kaffen og satt koppen på bordet ”Tiden flyr av gårde og det er ikke så ofte vi finner på noe, før vi vet ordet av det er du blitt voksen og har flyttet ut”
Louise smilte, det kunne kanskje være litt koselig å finne på noe med sin onkel. De pleide å gjøre det da hun var liten, men de siste årene hadde det blitt lite av den slags.
Jacques reiste seg opp og strakk på armene sine, Lalla reiste seg også opp og kom logrende mot han.
”Kom her” sa han og satt seg ned på huk. Dette fikk Lalla til å begynne å løpe. ”Vil du gå på tur?” Den store ulvehunden hoppet opp og ned på alle fire bein og Jacques klappet henne på siden.
”Vil du være med Robert?”
”Nei, takk” svarte Robert og latet seg i stolen ”Jeg satt så godt. Det frister lite å reise seg” sa han dovent.
”Louise?”
”Jeg får ikke lov av pappa” Han fikk sikkert angst om hun gikk utenfor eierdommen.
”Så lenge vi tar det rolig og ikke går langt, så skal det vel gå bra?” spurte Jacques
Faren så bort på Louise og vurderte henne ”Hvordan føler du deg?”
”Mye bedre” Hodepinen hadde lettet og det samme hadde bekymringene, alt i alt, hun følte seg nesten som et nytt menneske.
”Hvis du tar det rolig går det greit”
”Hvis jeg tar det rolig i morgen, får jeg lov til å reise til Belley da?”
”Nei” svarte han med øyene lukket.
”Du har alltid vært lat, Robert. Utrolig at du i det hele tatt klarte å komme deg gjennom legestudiene”
Faren hennes bare smilte tilbake som svar.
Jacques festet en taustump som lå like ved på halsbåndet til Lalla ”Vi trenger ikke å gå inn bare for å hente båndet, hun går fint uansett”
Louise gikk med han bort til porten og bortover grusveien, veien begynte å få store huller i seg og trengte et nytt lag med grus. På den ene siden av veien var det et åpent landskap med åkre. Lalla gikk lydig ved siden av Jacques og han holdt så vidt i båndet. Jacques passet ikke helt til å ha en Irsk ulvehund, en Pit Bull eller Amstaff hadde passet han bedre. Louise prøvde å se for seg onkelen sin med en Pit Bull og tatoveringer, hun flirte av resultatet.
”Hva er det som er så morsomt?”
”Ingenting”
”Dette er andre gangen du ler av ’ingenting’” bemerket Jacques og løftet et øyebryn mens han smilte, han stoppet så Lalla kunne få snuse litt på en gresstust.
”Jeg prøvde bare å se for meg deg med tatoveringer”
”Aha, og hvordan ble resultatet?”
”Ikke så veldig bra. Du så litt rar ut”
De bevegde seg videre bortover veien og stoppet opp ved en ny gresstust. Lengre borte kunne Louise se at Justine satt i hagen og solte seg, hun så ikke ut til å ha lagt noe merke til dem.
”Er det pappa som har bedt deg om å ta meg ut på lunsj på tirsdag?”
”Nei, det var mitt eget initiativ”
”Han tror sikkert at jeg er gal”
Jacques så på henne ”Din far tror ikke du er gal, han er bare bekymret for deg”
”Tror du jeg er gal?”
Til det smilte han: ”Har du noen gang sett ’gal’?”
”Nei, egentlig ikke” Hun hadde ikke sett en gal person, bare personer som var redd for å bli gal.
”Jeg kan love deg at du ikke er det minste ’gal’”
De vandret videre bortover veien, noen fugler fløy ut av gresset ved veikanten og Lalla fulgte med på dem.
”Har du sett noe til Daniella siden i går?”
Louise nølte litt og bannet like etter inni seg, Jacques fikk jo alt med seg og han hadde garantert fått med seg nølingen.
”Men ikke slik du tenker”
”Og hvordan er ”slik jeg tenker”?” spurte han og tok et bedre tak i båndet til Lalla, en hund kom dem i møte. Den andre hunden var en liten puddel og den knurret mot dem. Jacques løftet et øyebryn og Lalla tittet nysgjerrig på den, men gikk videre når Jacques kremtet til henne.
”Jeg har ikke sett henne når jeg har vært våken”
”Men du har drømt om henne?”
”Ja”
”Skremte hun deg i drømmen?”
Louise tenkte seg om, Daniella hadde vist henne skremmende scener, men det var ikke Daniella selv som hadde skremt henne ”Nei” svarte hun, Louise prøvde å gi så korte svar som mulig.
”Hva viste hun deg?”
”Hvordan vet du at hun viste meg noe?”
Justine løftet litt på solbrillene og reiste seg opp da de hadde nådd bort til hagen hennes ”Hallo”
Jacques nikket ”Hallo” sa han før han så fortsatte å gå. ”Du får ha en god dag, Justine” Han var åpenbar ikke i humør til å snakke med naboer, uttrykket hans var tankefullt og det virket som han grublet over noe. Da de hadde kommet et stykke fra Justine svarte han på spørsmålet: ”Siden ikke Daniella har skremt deg så må hun ha vist deg noe skremmende”
”Hun viste sin død” sa Louise og bet seg i tungen, hadde hun sagt for mye?
”Aha” sa Jacques og ble mer tankefull ”Vil du fortelle meg den?” han snudde Lalla og begynte å gå tilbake.
Louise tenkte seg om igjen før hun nikket, det kunne ikke skade.
”Ikke avbryt meg før jeg er ferdig”
”Lover”
Louise begynte å fortelle om reisen til Daniella, søsteren, grotten, den store guiden Dominique, flukten, sumpen og helt til Dominique drepte Daniella. Hun fortalte så hva Daniella hadde sagt til henne og Jacques lyttet tålmodig.
”Vampyr?” spurte han og smilte ”Slikt tror du vel ikke på?”
”Jeg vet ikke” innrømte hun
”Det er ikke noe mer enn overtro som menneskene trodde på før i tiden. Når et menneske dør vil vevet trekke seg sammen og det kan se ut som negler og hår har vokst. Menneskene gravde opp likene som skulle være ”vampyrer” og så at hår og negler hadde vokst. De stakk en trepinne gjennom hjerte og ofte ”skrek” kroppene, men det var ikke annet enn gasser som hadde samlet seg i magen på liket og ble presset ut gjennom stemmebåndet”
Louise tenkte på det en stund og stoppet utenfor porten
”Vil du at vi skal ta en liten tur til?”
”Nei, det går fint” sa Louise og gikk inn i hagen, hun hadde ikke noe mer å snakke om. Nå trengte hun å fordøye alt.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
hanneeeW
Medlem av Volturi


Registrert: 07.01.2009
Innlegg: 4642
Bosted: Oslo 8)

InnleggSkrevet: to. 27 aug. 2009, 18:00    Emne: Svar med sitat

Å jeg hadde helt glemt å følge med ! Very Happy
men det var kjempe spennende ;D
glad ike daniella skrmmer henne mer ! nå liker jeg Hun mye mer Very Happy
_________________


--
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: to. 27 aug. 2009, 19:27    Emne: Svar med sitat

iiiihhh, jeg elsker den historien. Very Happy legg ut mer!
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
magdalts
Normadevampyr


Registrert: 27.12.2008
Innlegg: 349

InnleggSkrevet: fr. 28 aug. 2009, 07:35    Emne: Svar med sitat

meer? Very Happy
_________________


Emmett ♥

http://malovise.wordpress.com/
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ti. 01 sep. 2009, 09:00    Emne: Svar med sitat

hadde litt for mye tid i går så jeg har tuklet sammen trailer. Dette er slikt som skjer når jeg har for mye tid og tingenting å bruke den på...
Hvorfor jeg i det hele tatt lagde en trailer, vet jeg ikke Wink


http://www.youtube.com/watch?v=WD0WyNgpdSg

Enjoy!
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Gå til side Forrige  1, 2, 3
Side 3 av 3

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no