Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Kald som døden.

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Helle
Vill vampyr


Registrert: 10.05.2009
Innlegg: 117
Bosted: Tvedestrand

InnleggSkrevet: ma. 27 juli 2009, 17:07    Emne: Kald som døden. Svar med sitat

Jeg ble inspirert av twilight til å skrive en egen historie, så nå trenger jeg kritikk!! Very Happy


Kald som døden.

Forord.
Kjærligheten suger. Livet er et reint helt helvete. Døden er enkler, fredligere.. Men også en feigere løsning. Alle er heldige, som har fått livets gave, men hvis man bare kaster det bort er det rett og slett egoistisk. Det finnes mange som gjerne skulle ha byttet, men som ikke har kunnet.
Dessuten fortjente jeg å pine meg gjennom et helvete av et liv jeg hadde. Jeg hatet meg selv, og det var mange grunner til det: fordi jeg alltid har vert feig, fordi jeg ikke kan gå noe sted uten å ødelegge noe og fordi jeg er et ondt menneske. Jeg kan egentlig ikke bruke ordet menneske, for jeg var av et annet slag. Det må jeg ha vert.. Men jeg lignet veldig på et menneske. Så omtrent lik ut, spiste det samme, hadde de samme følelsene.. Men likevel var det noe ved meg som var umenneskelig.






1. Første møte.
Jeg var ung, vi var begge det, den gangen vi møttes.
Det var kveld og jeg satt i skogen, jeg gjore ofte det når jeg var lei meg. Det var solnedgang og det varme, røde lyset trengte de siste strålene sine, gjennom de høye grantrærne. Jeg likte alt som var varmt. Antagelig fordi jeg alltid var kald selv, og varmen føltes beskyttende og omsorgsfull. Stedet jeg var på var nydelig.. Det var mange høye grantrær som skapte mystiske skygger som ålte seg gjennom gresset. Bakken var for det meste mosedekket og det var så mykt å ligge på mosen. Mens jeg lå der, tenkte jeg på mange ting. På livet mitt for det meste.
Det hadde akkurat regnet, så det var ganske vått i skogen og det hadde dannet seg en liten dam foran meg. Jeg brydde meg ikke om at det var vått på bakken.. Hva var vitsen? Tankene fløt i vei. Hvorfor eksisterte jeg? Hvordan eksisterte jeg? Og hvorfor husket jeg ingenting? Minnene var få, men vonde. Det var alltid de vondeste minnene jeg husket best. Minner glemmer vi.. Gode minner husker vi. Vonde minner gnager oss i sjelen for resten av livet.
Jeg satte meg opp og støttet pannen til knærne mens jeg holdt rundt dem. Jeg kastet et siste lengtende blikk inn i solnedgangen, trakk pusten dypt inn, mens jeg holdt den og lente meg forsiktig over dammen ved siden av meg. Jeg så ganske uskyldig ut, det kunne jeg ikke nekte.. De store blåe øynene så tilbake på meg og betraktet meg. De var isblåe – kalde… Kalde som døden. Jeg hadde et rundt, barnlig ansikt, liten rund nese og liten munn, men leppene var fortsatt fyldige. De var også litt lilla, på grunn av at de var så kalde. Håret mitt var stort, og satt bakover i en høysåte. Det hadde en rar blodfarge som gjore at det nesten så sølvfarget ut.
Plutselig hørte jeg noen plystre.. Jeg skvatt til, og slapp pusten. Dammen stivnet til is.. Jeg så at det kom en mann gående. Han var veldig pen, til menneske og være. Han hadde halvlangt krøllete hår, ganske høy og nydelige brune øyne, som sjokolade.. NEI! Ikke se han i øynene! Han kan ikke dø…
”Hvem er du?” ,glefset jeg sarkastisk.
”Hm..? Å, unskyld.. Jeg så deg ikke.. Er du også ute og går i naturen? Det er så fint og fredelig her ute..”
”Gå vekk!”
”Wow.. Sorry, det var ikke meningen å fornærme deg eller noe..”
Jeg sukket og knep øynene sammen.
”Det er ikke deg..” ,sa jeg. Ingen grunn til at han skulle lide med meg. ”men, jeg kan komme til å.. skade deg.”
”Å.. Det går fint.. ingen grunn til å skade meg vel?” Nei, han hadde rett. Det var ingen grunn. Men jeg kunne komme til likevel.
”Her, skal jeg hjelpe deg opp?” Jeg så forskrekket opp og så at han strakte armen mot meg. Jeg fortet meg å trekke inn pusten også løp jeg. Det var nære på.. Det skjedde så fort. Jeg kunne ha kommet til å… Jeg fikk ikke meg selv til å tenke det.
”Vent!” hørte jeg bak meg. Hvorfor fulgte han etter meg? De fleste mennesker skygget unna meg. De syntes jeg var rar, et misfoster.
Jeg løp med øynene lukket. Jeg hadde lært å bruke andre sanser i stedetfor, siden jeg nesten aldri kunne bruke synet.
Først, følelsene. Jeg kjente vinden i ansiktet da jeg løp og noen lette regndråper. Luktene. Jeg luktet mose, skog, friskluft – regnvær. Og så hørselen. Jeg hørte fugler, vind, de lette tappe lydene fra føttene mine. Jeg lyttet etter mannen, jeg kunne ikke høre han lenger.

kommer mer Wink
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: ma. 27 juli 2009, 17:26    Emne: Svar med sitat

Skriv mer! Dette er kjempebra! Very Happy
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Helle
Vill vampyr


Registrert: 10.05.2009
Innlegg: 117
Bosted: Tvedestrand

InnleggSkrevet: ti. 28 juli 2009, 18:53    Emne: Svar med sitat

Takk Smile hvor skal ho bo? det må være en litt stor by, men som samtidig har natur i nærheten?
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Jannekake
Mett vampyr


Registrert: 07.06.2009
Innlegg: 249
Bosted: Os/Bergen

InnleggSkrevet: lø. 01 aug. 2009, 10:38    Emne: Svar med sitat

Synes det ser bra ut, jeg Very Happy Veldig spennende allerede, lurer på hva det er med henne, haha. Og selvfølgelig hva som skjer videre, så skriv mer Very Happy

Hvis du tenker på Norge, så kan du jo ta Bergen? Vi har masse fjell og skog rundt og i byen Smile
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Helle
Vill vampyr


Registrert: 10.05.2009
Innlegg: 117
Bosted: Tvedestrand

InnleggSkrevet: lø. 01 aug. 2009, 13:08    Emne: Svar med sitat

takk Smile hehe det blir en overaskelse Wink
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
Helle
Vill vampyr


Registrert: 10.05.2009
Innlegg: 117
Bosted: Tvedestrand

InnleggSkrevet: lø. 01 aug. 2009, 13:19    Emne: Svar med sitat

Stedet jeg var kommet til var en liten eng og jeg satte meg rett ned av ren utmattelse. Men ikke fysisk, psykisk. Tankene spant rundt i hodet mitt. Hvorfor fulgte han etter meg? Han var så snill og… nydelig! Det kriblet i magen når jeg tenkte på han. Hva var denne følelsen? Jeg hadde aldri følt meg sånn før..
Det var mørkt nå, og jeg var virkelig sliten, så jeg tenkte å komme meg hjemover. Jeg var så kjent i denne skogen at det ikke var noe problem. Da jeg kom hjem var jeg klissvåt, for det hadde begynt å regne. Jeg hadde skaffet meg en liten, men grei leilighet i en blokk. Den hadde ett soverom, en liten stue, bad og kjøkken. Jeg gikk rett inn på badet, tok av meg klærne og gikk rett i dusjen. Jeg skrudde vannet så varmt at det nesten gjorde vondt. Så satt jeg med ned i den samme stillingen som jeg hadde gjort i skogen, med armene rundt knærne. Tankene fortsatte å virre vilt rundt i hodet mitt så jeg nesten fikk vondt i hodet.
Da jeg nesten hadde brukt opp alt varmtvannet slo jeg av dusjen og tørket meg. Jeg tok bare på en tynn, hvit silkekjole. Jeg gadd ikke kle mer på meg. Ingen skulle se meg uansett.. Etterpå satte jeg meg ut på den bittelille balkongen og så på stjernene. Jeg hadde lært en gang for lengesiden å spå i stjernene av min gode venn Cornelia. Men alt var glemt nå. Det var en nydelig fullmåne oppe som kastet et nydelig, blått lys over byen. Byen jeg bodde i var en ganske stor by, men det var heldigvis natur i nærheten. Jeg elsket naturen og som sagt dro jeg ofte dit når jeg var ute av meg.
Det var fortsatt lys i de fleste vinduene. Det pleide ikke å bli helt mørkt før 01-tiden. Det var da jeg kunne gå ut. Jeg fikk nesten aldri sove for jeg tenkte på så mye og hadde det så vondt. Som en stemme inne i meg som heletiden minnet meg på hvilket uhyre jeg var. Jeg hadde ett speil i hele huset, som hang på badet.
Jeg hatet å se meg selv. Det var som om en bølge kastet seg over meg. En bølge av skam og hat. Noe som pleide å berolige meg var en sang. Jeg vet ikke hvor jeg hadde fått den fra.. den bare lå i underbevisstheten min. En vuggesang som fikk meg rolig vær gang. Men den hørtes anderledels ut enn andre vuggesanger. Den hadde noe mystisk over seg, som nesten virket magisk. Da jeg la meg så jeg ut av vinduet, ved siden av sengen min og så på månen, mens jeg sang stille for meg selv.
Jeg sovnet straks.
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no