Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Dem

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ti. 28 juli 2009, 18:10    Emne: Dem Svar med sitat

Som de fleste av mine historier så er denne også bygget på en drøm jeg har hatt. Har gjort den litt lenger, men utenom det er den lik drømmen jeg hadde i går.
Mine drømmer er ikke helt A-4... Rolling Eyes




Dem

Snøen dalte ned som at noen hadde skåret hull i himmelen og å se lengre enn sine egne bein var klinisk umulig. Hvordan noen våget å kjøre i dette været kunne ikke Lyra fatte. Hun kunne ikke se dem, men hun hørte dem godt. Motorene som brummet og protesterte i dette kalde været. Nå og da kunne det høres bremsing fra veien og noen som kjeftet på hverandre. Lyra stakk hendene sine ned i sin sorte jakke i et forsøk på å få følelsen tilbake i dem. Luen hennes var like sort som jakken og ut av luen stakk det ut masse blondt hår. Blikket ble holdt på bakken og hun vandret bortover fortauet i et hastende tempo. Natten var i full gang og hun måtte komme seg hjem, onkel og tanten hennes kom til å drepe henne om hun ble senere. Mobilen var tom for strøm og en følelse fortalte Lyre at den ville ha mange ubesvarte anrop.
Snøen fortsatt å falle uten stopp og blikket hennes gikk opp mot himmelen.
Skulle det ikke snart stoppe?, tenkte Lyre og ristet vekk snøen fra luen før hun vandret videre.
Dette er ikke normalt, det skal ikke snø slik. Aldri i sitt 16 år gamle liv hadde Lyra sett slike mengder med snø. Det hadde snødd konstant i flere dager i strekk og den lille byen Lyra bodde i var blitt isolert fra resten av landet, eller, alle byene i Nord Italia var blitt isolert fra omverden. Snø var ikke noe man forbandt med Italia, og normalt var det bare 2-3 dager med snø i året helt nord i landet, men ikke i år…
Lyra gikk litt til høyre da hun så en sort skikkelse komme mot henne, de måtte ikke kollidere. Det var ikke mange ute på gaten, bare de som måtte.
De lange beina hennes tok lange og raske skitt, hun ville ikke være lengre ute enn nødvendig. Kulden knep henne i skinnene som sinte krabber og beina hennes sto i brann av kulden. Det første Lyra skulle gjøre når hun kom hjem var å ligge seg under en god og varm dyne, og ikke krype ut igjen før snøen var borte.
”Dette er ikke normalt” mumlet hun og krummet ryggen litt for å prøve å holde varmen mest mulig. De klare blå øyene hennes var våken og oppmerksom, men samtidig kunne man se at hun var en av de overlykkelige personene i verden. Hun var ikke nedtrykt eller lei seg, hun var bare alvorlig. Mange ungdommer klage over sine problemer, men de var bare smuler i motsetning til de Lyra hadde. Dette var problemer som kom til henne i det samme minuttet hun ble født.
Lyra fikk øye på en ny skikkelse, men denne gikk ikke mot henne, men sto lent inntil en vegg. Hvorfor er denne personen her ute? Øyene ble til en tynn strek og hun holdt blikket på skikkelsen. Litt nærmere kunne hun se at skikkelsen holdt på noen eller noe. Skikkelsen var veldig tynn og lang, og Lyra kunne nå se at det var en kvinne. Fortauet var smalt og det var umulig å gå forbi henne uten at hun kom til å merke Lyra, men kvinnen virket harmløs. Blikket gikk vekk fra kvinnen og fram igjen, kvinnen var ikke farlig.
”Du må hjelpe meg” kvinnen grep tak i Lyra og Lyra skvatt til. Kvinnene hadde fillete klær og absolutt ikke de rette klærne til å være ute i denne kulden med. ”Babyen min holder på å dø!” Øynene var tungt preget av et hardt liv, og klærne var langt fra så dyre og praktfulle som Lyra sine, de som tok seg av Lyra var full i penger. Kinnbeina til damen var tydelig og kinnene var sunket inn av mangel på mat.
”Vær så snill, han er alt jeg har” grepet hennes var fortsatt fast rundt håndleddet til Lyra og Lyra så bort på henne.
”Jeg kan ikke…” begynte Lyra
”Jo, du må… Han er alt jeg har”
De blå øyene til Lyra gikk ned til babyen og hun kunne tydelig se de blåfrosne tærende hans. Moren hadde bare pakket den bare kroppen inn i et tynt teppe.
”Du er en av dem. Dere kan gjøre ting som vi andre ikke kan. Jeg har sett deg vandre med noen av dem”
Lyra visste godt hvem ’dem’ var. Denne verden besto ikke bare av mennesker, dyr, trær og slikt, men også demoner, ånder, varulver, vampyrer, ghouls, gremlingser og andre skapninger som egentlig ikke hørte til i denne verden. Menneskene visste om dem. Hvordan var det mulig å ikke merke skapningene når mange av dem ikke brydde seg om menneskene? For noen dager siden hadde tre demoner gått i kamp mot to ånder, og bygninger hadde rast sammen av kreftene de hadde brukt. Flere mennesker ble drept. For bare to dager siden hadde en gjeng av vampyrer brutt seg inn i en bank og tatt alle pengene og drukket alle menneskene tomme for blod. Mordene var gjort på en så brutal måte at politiet verget seg til å gå inn for å undersøke.
”Dette er det siste du kan gjøre. Dere har ikke noe her å gjøre, dette er vår verden”
”Hvordan skulle jeg klare å hjelpe sønnen din?” tanten og onkelen hennes ville aldri ha godtatt et menneskebarn. ”Beklager”
”Ikke si det!” grepet rundt håndleddet ble strammere og øyene hennes boret seg inn i Lyra ”Du har nå sjansen til å vise at det er noe godt i dere”
Lyra senket blikket ned til bakken, damen hadde rett. De som ikke drepte eller tok mennesker overså menneskene fullstendig, både på godt og vondt.
”Men”
”Jeg gjør alt for å redde sønnen min, selv om det betyr at jeg må selge sjelen min til demonene”
”Demoner roter jeg meg ikke bort til”
”Men det må være noe du kan gjøre. Jeg har sett dere gjøre mirakler og trolldom. Dere kan bygge store hus på sekunder, få døde levende igjen, forsvinne i løse lufte, så da kan dere sikkert redde livet til en liten baby også? Sønnen min er døende, du må gjøre noe” Kvinnen begynte å bli hysterisk og ristet i hånden til Lyra.
”Det er kanskje noen som kan hjelpe deg, men hva de vil ha som betaling vet jeg ikke” Det skadet vel ikke å komme litt senere hjem? Hun kastet et blikk over skulderen, de burde forte seg om de skulle få det til. Babyen virket mer slapp bare på den lille samtalen de hadde hatt. Det eneste som stoppet henne var at hun ikke visste om de ville hjelpe denne babyen og bli fornærmet om hun brakte den til dem. Lyra holdt armene sine ut ”Jeg kan ta babyen. Kommer ikke til å skade den, du har mitt ord.” Lyra var litt bedre kledd enn damen og dermed kunne hun prøve å få litt varme i den lille gutten. Selvfølgelig så kunne hun bare ha gidd damen jakken, men Lyra var glad den, den betydde mye for henne og hun ville ikke fyse. Lyra var kald nok fra før.
”Jeg holder han selv”
”Hvordan kan du stole på dem jeg fører deg til når du ikke stoler på meg?”
Damen studerte Lyra med sitt mørke blikk før hun rakte Lyra babyen veldig sakte. Lyra tok imot den og gjømte den iskalde kroppen inni jakken. Det var ikke mye liv i den, og Lyra kunne høre de svake hjerteslagene.
”La oss gå” og få det overstått… Lyra hatet ikke menneskene, men hun likte dem ikke heller. Lyra var mer forvirret når det gjaldt hva hun mente om dem. Den ene dagen kunne hun ikke fordra dem og den neste skulle hun ønske at hun var et menneske selv. Med sine lange bein snudde hun og begynte å gå tilbake den sammen veien som hun hadde kommet. ”Hva er du av dem?”
Lyra svarte ikke henne, hun bare fortsatte i en stø kurs mot bygningen hun hadde i hodet sitt.
”En vampyr? Varulv? Ånd?”
”Ingen av dem”
Ingen av dem sa et eneste et ord til i løpet av turen. Lyra prøvde å komme opp med en god unnskyldning hun kunne bruke for å ha kommet sent hjem. Grunnen til at hun var sen i det hele tatt var fordi hun hadde prøvd å finne en måte å komme i kontakt med foreldrene sine. Dette var noe hun ikke kunne fortelle onkelen og tanten, de ville ikke like det. De var egentlig ikke onkel eller tante, men noen som hadde tatt Lyra til seg da hun var liten. Foreldrene hennes gav henne fra seg da hun var fem år til Ronaldo og Maria like før de havnet i fengsel, ikke et vanlig fengsel for menneskene, men et som var laget av Dem. Hva de satt inne for, visste ikke Lyra. Ronaldo og Maria var ikke deres virkelige navn, men et navn de hadde adoptert for å virke mer normal og gli bedre inn i samfunnet. De fleste av Dem beholdt sitt virkelige navn, eller tok noe som lignet på sitt eget.
Hvordan hadde det gått til at verden var blitt slik? De hørte ikke til her, og Lyra visste det godt. Alle hadde kommet til denne verden i forskjellige århundre. Demonen var en av de første og de kom for flere tusen år siden, vampyrene for flere hundre år siden og de siste tiårene hadde skapninger som Lyra funnet veien til denne verden. Det var bare de siste årene at alle hadde begynte å gå i trynet på hverandre og vekket litt for mye oppmerksomhet.
”Like rundt hjørnet her” sa Lyra og brøt stillheten. De rundet hjørnet og en veldig nøytral bygning sto foran dem. Bygningen var malt i en kremhvit farge og hadde vindskjerm ved siden av vinduene. Det kunne se ut som et hvilket som helst hjem, bare at dette ikke var et hjem. Taket var med rødlige mursteiner, akkurat det samme som husene ved siden av. Vinduene var dekket til av mørke gardiner, men et av vinduene helt øverst var åpen. Det var et rom som Lyra aldri hadde vært i før, og det var veldig få som hadde vært det.
Lyra åpnet døren til huset og holdt den åpen med en hånd mens hun holdt babyen inntil seg med den andre. Den hadde smittet litt av kulden over på Lyra, og Lyra nølte ikke med å rekke babyen tilbake til moren da de var innenfor. Moren virket lettet over å få sønnen til tilbake og hun holdt den tett inntil seg.
Huset var mye større inni enn det var utenfor, naturlovene for menneskene gjaldt ikke Dem. De kunne trikse og fikse litt rundt på dem til sitt eget beste. Gulvet var flisebelagt av marmorfliser med vakre rosemalinger. Veggene var hvite og det hang ingenting på veggene, verken bilder eller lamper. Ned fra taket hang det en stor lyskrone med to løver på toppen. Løvene sto vendt mot hverandre og hadde en pote løftet opp og vendt mot den andre, akkurat som at de ville hilse.
”Denne vei” uten å ta av seg jakken gikk Lyra mot noen trapper i enden av gangen ”Han vi skal møte er opp denne trappen”
Trappen kunne få deg til å føle som du var i et slottsball, trappen var brei og laget av en mørk tresort. Lyra laget et notat i hukommelsen sin at hun måtte spørre onkelen sin om hvor tresorten kom fra, denne verden eller en annen.
”Hvilket hus er dette?”
”Huset til åndene”
”Hva er forskjellen mellom en ånd og en demon?”
”Det er det samme som at du spør om hva som er forskjellen på en tiger og en løve. De har noen felles ting, og på andre ting er de helt ulike” Lyra tittet bort på damen. Hendene hennes var tatt ned i lommen igjen og luen var begynt å bli våt av snøen som smeltet.
”Nå vil vi snart få en rekke med ånder til høyre, men ikke vær redd. Disse er bare her for å lese hva vi skal og passe på at vi ikke er ute etter noe ugang”
”Lese?” damen tittet skeptisk rundt seg og holdt babyen tettere inntil seg. Den var begynt å lage små klynkelyder og bevege armene litt. Lyra så på babyen når hun snakket: ”De leser sjelen våres”
Det var ikke mange trapper de hadde fått gått opp før en rekke med ånder plutselig dukket opp. Åndene så ut som helt vanlige mennesker og de hadde på seg en mørk blå kofter. Koftene hadde border sydd av gulltråd på armene og rundt knappehullene. Ingen av dem snudde hodet mot dem, men sto med hodet rett fram, konsentrert.
Damen stoppet opp like ved dem ”De er vel ikke farlig?”
”Ånder kan være farlige, men bare hvis du gir dem en grunn til å være det. Som å skade, stjele eller noe, av dem. Normalt er de fredlig og vennlig, men hvis de viser sin dårlige side så kan du bare håpe at de blir fort ferdig med deg. Hvis du ikke har tenkt til å gjøre dem noe trenger du ikke å være redd. Vil du ikke prøve å redde sønnen din?” Lyra snudde seg og tok hendene opp fra lommen. Den ene hånden tok hun mot åndene like ved og den andre mot sønnen hennes ”De vil ikke skade han. Hvis du har dine tvil bør du ikke fortsatte for når vi har passert den første ånden er det ingen vei tilbake. Hvor var hun som ville selge sjelen sin til demonene for å redde sin sønn?” hun visste utmerket godt at hun ikke var rettferdig mot denne stakkers moren, men Lyra var bekymret for sitt eget skinn og hun var trøtt, Lyra ble alltid gretten når hun var trøtt.
Damen sendte Lyra et blikk før hun begynte å gå videre. Lyra smilte et skjevt smil, damen var tøff, det skulle hun ha. Det var ikke mange mennesker som hadde våget dette, kanskje hun virkelig var desperat?
”De vil ikke gjøre deg eller din sønn noe. Hvis de kommer til å ta noen så er det meg”
”Åh?”
”La bare si at jeg har en sort og en hvit sjel, en god og en ond. Åndene like ikke den onde sjelen i meg, de klarer ikke alltid å lese den og åndene stoler ikke på dem de ikke kan lese”
”ond sjel? Er du ond? Du ser ikke ut som de onde, øyene dine forteller meg noe annet. Det er derfor jeg våget å bli med deg”
”Takk”
Damen ventet på svaret sitt
Lyra sukket ”Den er ikke ond, ikke slik du forbinder ond med” begynte hun å fortelle opp trappene. Åndene lukket øyene etter hvert som de passerte dem. Lyra kastet noen av dem et blikk, noen av dem hadde hun sett før.
”Åndene kaller den ond fordi de ikke klarer å lese den og det betyr at den kan bære på mange hemmeligheter. De kaller den også farlig fordi jeg ikke har lært å kontrollere den enda. Om den får kontroll over meg vil jeg være like vill og gal som en varulv under fullmåne”
”Hva er du?”
Blikket til Lyra gikk bort til damen ”En sjelsamler”
”Jeg har hørt om dere. Dere tar sjeler og gjør folk i en nesten hjernedød tilstand” stemmen sa klart og tydelig at hun ikke likte det Lyra var. ”Min bestefar mistet sin sjel for noen år siden, en sjelsamler tok den”
”Jeg beklager for din bestefar. Vi blir født akkurat som dere mennesker, med en sjel. Når vi er ett år så får vi en beskytter eller formynder, som det også kan kalles. Denne beskytteren plukkes ut av foreldrene og pleier som oftest å være en yngre eller eldre bror til faren til barnet, men unntak bli ofte gjort. Denne beskytteren gir barnet en annen sjel, sjelen åndene kaller ond”
Trappene begynte å ta en sving før den fortsatte videre oppover, åndene manglet ikke kondis.
”Den bærer på hemmeligheter fra sin tidligere mester, men de er ofte blitt blokkert av den tidligere mesteren selv. Dette gjør at åndene aldri kan lese deg helt, for flinke sjelsamlere klarer å gjømme viktige minner, følelser og slikt de vil skjule, inn i den sjelen. Den blir gitt barnet tidlig for at den skal bli en del av barnet, bare ikke like mye som den første sjelen barnet har. Når man er 16 år så er beskytteren pliktet til å trene opp sin unge sjelsamler til å kontrollere sjelen den har gitt han eller henne”
Det var avansert for Lyra å forklare og like vanskelig, det var så mye som ikke kunne forklares med ord. At hun forklarte damen dette gjorde ingenting for ånden damen skulle møte kom til å fjerne de minnene han følte var nødvendig. Slike kunnskaper som dette visste Lyra var nødvendig.
”Hvor gammel er du nå?” damen hadde senket skuldrene sine og virket mer avslappet ”Er vi snart oppe?”
”Ja, ikke langt igjen. Ikke bekymr deg for sønnen din, han vil ikke dø her i dette huset. Jeg er 16, men hvem min beskytter er vet jeg ikke, og ikke om den sjelsamleren vet hvor jeg er” sa Lyra før hun sa: ”Når vi har lært oss å kontrollere denne sjelen, som ofte er et dyr som sjelsamleren personlig har plukket ut og trent, så kan vi begynne å ta andre sjeler og trene dem. Vi kan da sende den sjelen ut av oss og la den for eksempel kjempe kamper, gjøre oppgaver eller bare ha den til selvskap, akkurat som dere har hunder og katter.” Hvis ikke Lyra sin beskytter dukket opp kom hun aldri til å lære seg denne kunsten. Det var bare beskytteren som kunne slippe sjelen løs og kontrollere den til den unge sjelsamleren under trening klarte å kontrollere den.
”Vi er her” Lyra skulle nå ønske at hun hadde somlet lengre for denne damen var hyggelig å snakke med, i så fall de siste minuttene. Luen ble tatt av og lagt i lommen, hun skulle egentlig ha gjort det tidligere, men Lyra hadde helt glemt den.
Rommet hadde de samme marmorfliser som etasjen under, men i motsetning til veggene så hang det bilder på disse. Store malerier av kjente kunstnere hang på rekke og rad bortover rommet. Taket var fult av lyspærer som var på og de lyste rommet opp i et skarpt lys. Flere brune tredører var synlig, men ingen av dem avslørte hva som befant seg bak dem. Trappene gikk videre, men det var her de skulle.
Foran dem sto det en gammel mann. Han så ut til å være rundt 70 år og virket svak og skrøpelig. Mannen hadde ikke noen briller på nesen selv om han var gammel, han hadde et perfekt syn. Dette var Lodius og han var en portvakt, og selvfølgelig visste han at Lyra og damen kom, og at det var han de leitet etter. De andre åndene hadde fortalt han det da de gikk opp trappene. Selv om Lodius virket skrøpelig og svak så var han lagt fra det, portvaktene likte å spille svak for å lure til seg fiender og når de først har sett deg som en fiende… Det var ikke lett å drepe en portvakt, de var veldig sterke ånder og de gav seg ikke med kampen til enten de selv døde eller fienden.
”Hello Lyra og Bianca” når han snakket avslørte han en nøkkel som lå på tungen og nøkkelen var knytt fast i en tråd som gikk gjennom et stort hull midt i tungen hans og enden av tråde var knyttet fast i hullet i tungen. Lodius tok nøkkelen ut av munnen for å kunne snakke lettere og han holdt den trygt i hånden. Det var ikke en hvilke som helst dør han voktet, Lodius voktet døren til denne verdens undergang. Helt uten videre ble Lodius til en yngre mann, hans vanlige skikkelse. Det lange sorte håret var tatt opp i en hestehale og ansiktet avslørte ikke om han likte om de hadde kommet eller ikke, åndene var flinke til å gjømme følesenene sine. Koften Lodius hadde på seg var rød med sorte border nedover på begge sider. De kunne ligne på rosemaling, slikt mønster. Det samme mønsteret visste Lyra dekket hele ryggen på koften. Nøkkelen ble holdt godt i hånden hans mens tråden fortsatt var knyttet fast i tungen og Lodius viste ikke noe tegn på å være den som ledet denne samtalen.
Damen kastet Lyra et skremt blikk og rygget ett skitt.
”Vi er kommet fordi denne damen” Lyra pekte på damen som plutselig sto bak henne ”Vil at du skal redde sønnen hennes” Selv om åndene visste hva du hadde tenkt så likte dem at du fortalte det selv, med dine egne ord. ”Hun er for fattig til å betale med penger, men hun var villig til å selge sjelen til demonene så jeg tror hun er kommer til å gjøre det meste”
Lodius løftet et øyebryn
”Dere kommer sikkert til å trenge hjelp fra et menneske i framtiden eller så kan hun jobbe for dere her. Hun er virkelig desperat, Lodius”
”La meg se gutten”
Lyra snudde seg til damen og nikket oppmuntrende til henne ”Du har kommet så langt nå at du ikke kan rømme like ved målstreken”
Veldig usikkert og sakte begynte Bianca å gå mot Lodius ”Hvis du gjør han noe kommer jeg til å drepe deg, han er alt jeg har”
Den ene munnviken til Lodius ble tatt opp i et humoristisk smil ”Det skulle jeg likt å ha sett” men han rikket seg ikke.
Da Bianca var borte ved Lodius og blikket deres møttes for første strakk Lodius den ene armen sin ut og holdt den over babyen. Blikket hans gikk bort på Lyra
”Din onde sjel begynner å bli sterk. Er ikke beskytteren din kommet før du er fylt 17 år har vi ikke noe annet valg enn å fjerne den”
”Men det er jo bare to måneder til”
”Slik er reglene, selv i deres egen verden”
Hånden til Lyra gikk ned i jakkelommen og hun holdt rundt brevet som var skrevet til foreldrene hennes ”Jeg trenger mer tid”
”Det er til ditt eget beste, Lyra. Sjelen din beskytter har gidd deg er sterk, jeg kan se den. Det er en tikkende bombe som bare venter på å sluke deg. Det kan hende at vi bør fjerne den før din 17 års dag, vi har holdt et øye med deg og det er ikke bra det vi ser” Lodius sitt blikk gikk ned på babyen og den var begynt å bli mer aktiv. Babyen sprelte i armene til moren og begynte å gråte av sult.
”Og det hjelper ikke å rømme, Lydia. Du vet det ikke er noe poeng i det” sa han uten å ta opp blikket. ”Du kommer ikke noe vei med det”
”Tusen tusen takk!” sa moren da Lodius trakk til seg hånden igjen og tok et skritt vekk. Rommet hadde en rar følelse og Lyda hadde lyst til å løpe vekk. Tiden var knapp og hun måtte få sendt brevet til foreldrene sine, de måtte kontakte beskytteren hennes og be den personen komme. Om denne sjelen ble fjernet så ville det være umulig for henne å samle på andre sjeler for det var denne sjelen som hentet de andre sjelene hun ville ha, og det var derfor den måtte trenes på en spesiell måte.
Da Lydia kom ut fra sine egne tanke og tilbake til rommet var det tomt, Bianca, babyen og Lodius var forsvunnet. Hun tittet rundt seg, men det var ingen å se. Uten å oppholde seg i rommet mer enn nødvendig gikk hun nedover trappene igjen og tok på seg luen. Ingen ånder dukket opp på veien nedover og da hun åpnet døren snødde det like mye som før utenfor.
Lydia sukket og gikk ut i snøen mens hun bygget opp en god unnskyldning som hun kunne bruke som grunn for å komme sent hjem.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no