Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Sølv er mitt gull - Av ROBsessed ^^)
Gå til side 1, 2, 3 ... 13, 14, 15  Neste
 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: on. 19 aug. 2009, 15:06    Emne: Sølv er mitt gull - Av ROBsessed ^^) Svar med sitat

Begynnelsen

Hvordan kan jeg bli normal igjen? Jeg har aldri hvert normal som jeg kan huske, men kanskje en gang, for langt tilbake, kanskje jeg var normal da.
Jeg tok noen lange steg for å komme fortere hjem. Handleturen hadde ikke vært spesielt spennende, men ikke helt normal heller. Alltid er det noen som stirrer. De stirrer på meg som om jeg hadde begått ett drap, men hva kan jeg si, jeg skal ikke være uenig med dem. Jeg er noe å stirre på, uansett hvem det er så stirrer de. Uansett hva folk holder på med mens jeg går forbi så stirrer de. Det er ikke noe å komme bort ifra.
Jeg stelte meg på tå for å rekke opp til nøklene som var gjemt på en hylle over inngangsdøra. Jeg vridde om nøkkelen i nøkkelhullet og åpnet døra sakte. Det knirket fælt. Jeg satte fra meg posene i gangen og ristet av meg skoene. De landet oppå noen gamle aviser som lå i en krok for seg selv. Søren ta de dumme menneskene. Jeg ble bare surere og surere for hver gang jeg gikk ut for å handle. Kan de ikke stirre på seg selv for en gangs skyld, det er da ikke så ille. Jeg la handleposene på kjøkkenet og gikk inn på badet for å ta meg en kikk i speilet. Det sjokoladebrune håret bølget seg nedover lyserøde kinnene mine. Munnen var perfekt plassert under nesen som også hadde en fin form, men så var det øynene. Øynene som alle stirrer på. Noe jeg aldri kunne komme unna. De røde pupillene skilte seg ut fra alt annet i fjeset. To røde pupiller omringet av en sølvaktig farge. Jeg så ut som et missfoster, men det var en grunn for alt. En grunn for at jeg hadde disse monsterøynene. Jeg blir aldri normal igjen. Tanken strømmer igjennom hodet gang på gang.
Jeg prøver hele tiden å ikke tenke på hva som skjedde den dagen, men jeg kommer ikke unna det. Hver gang jeg ser meg selv i speilet er det som jeg går tilbake i tid, til den dagen hvor jeg ble “født”. Det er ikke et godt minne, og som det monsteret jeg er så sitter det minne gjengrodd i minnene for all tid. Elisabeth! Kom deg vekk! Stemmen er hes, men jeg kjenner den igjen. Det er Leah. Hun skriker, men jeg responderer ikke. Jeg står der, stivfrosset foran fienden. Jeg klarer ikke å tenke, klarer ikke å løpe. Elisabeth! Løp! Hun skriker for ingen nytte. Fienden kommer nærmere. Så nærme at jeg kan ta på den, men jeg klarer ikke å røre meg. Jeg er paralysert av fiendens nærvær. Jeg skjønner det, dette er slutten, slutten på livet, det er over. Elisabeth! Elisabeth! Navnet mitt blir gjentatt flere ganger i et raskt tempo. Jeg kan høre at Leah løper, hun løper mot meg. Stemmen blir sterkere; Elisabeth! Du må løpe! Fienden ser bort fra meg, den ser mot Leah. Jeg har lyst til å skrike, men jeg klarer det ikke, det kommer ingen lyd. Elisabeth! LØP! Jeg hører et stort smell og fienden som sto foran meg detter i bakken. Den lager en brummende og sint lyd. En lyd som bare et dyr kan lage. Det gikk for fort til at jeg skjønte hva som skjedde, men når jeg tittet ned foran meg så jeg Leah som lå oppå fienden. Jeg var fortsatt ikke i stand til å si noe, men jeg fikk tilbake kontrollen i musklene, og jeg klarte å bevege beina. Som en ren refleks hoppet jeg på fienden og slo med alle lemmene på kroppen som jeg hadde. Jeg så ikke hvor Leah var, men ett sted på kroppen til fienden var hun. Jeg kavet med armer og bein, men jeg følte at det var til ingen nytte. Fienden samler styrke igjen, og uten tid til å reagere reiser den seg opp og slenger meg vekk i en bevegelse. Jeg treffer en vegg av stein og alt begynner å surre rundt. Fienden står nå noen meter unna. Jeg prøver å samle meg sammen for å finne Leah, men jeg kan ikke se henne noe sted. Var det for sent? Var hun blitt en av dem? Jeg kunne ikke gi opp håpet, jeg måtte finne henne.
Jeg følte at stemmen min kom tilbake. Det bygde seg opp et gigantisk hyl inni meg, men det kunne lokke fienden enda nærmere hvis jeg slapp det ut, så jeg tvang det til å holde seg inne. Jeg tror den mistet meg av syne, jeg vet ikke, men jeg hadde fienden i sikte, bare noen meter bortenfor. Den sto med ryggen mot meg, lette etter meg i feil retning. Jeg kravlet meg stille opp i håp om at jeg hadde balansen i orden. Ingen fare. Jeg klarte å stå oppreist, og nå måtte jeg bare gå forsiktig innpå fienden i et bakholdsangrep. Jeg så meg rundt for å se om jeg kunne finne Leah, men hun var ingen steder. Jeg hadde ingen planer om hva jeg skulle gjøre, det eneste jeg måtte forsikre meg om var at jeg måtte angripe før fienden så meg. Nå sto jeg knapt bare en meter fra ryggen dens. Helt stille. Jeg tok ett skritt av gangen mens jeg konsentrerte meg om å holde balansen. Nå. Jeg måtte hoppe på den, men noe stoppet meg. Jeg følte noe som tok meg på skulderen. Det kom bakfra. Jeg skvatt, men uten en lyd. Fienden sto fortsatt med ryggen til, den merket ingen ting. Jeg følte nå at det var en hånd som var plantet på skulderen min. Den dro meg sakte bakover, og jeg fulgte med uten å se meg tilbake. Da jeg hadde kommet et godt stykke inn i skogen og bort fra fienden snudde jeg meg brått. Jeg håpet at det ikke var en fiende til, men det var lite sannsynelig. Jeg ble overlykkelig over ansiktet som viste seg foran meg. Det var Leah!
Hysj! Fienden kan fortsatt høre oss hvis vi ikke er stille. Jeg kunne knapt høre hva hun sa, men jeg forsto det. 5 trege sekunder gikk før vi begynte å gå lenger inn i skogen. Vi sa ingen ting, bare gikk målrettet mot et mål vi ikke visste hvor var. Skogen var skremmende stille. Det var ikke en lyd, jeg kunne ikke en gang høre våre egne fottrinn. Et godt stykke inn i skogen stoppet vi opp. Hysj! Hørte du det? Leah sin stemme kokte av frykt. Jeg hørte ingen ting, bare en helt stille skog. Med ett hørte jeg en susende lyd, en lyd utenom det vanelige. Det tok bare en brøkdel av ett sekund før jeg skjønte hva det var. NEI! Jeg skrek av full hals, og Leah lå bevisstløs ved føttene mine.
Nei, nei, nei! Jeg prøvde å tvinge ut tankene, men det var nytteløst. Jeg bestemte meg for å ikke tenke mer på det, og heller bare legge meg, men jeg skjønte at dette bare var begynnelsen.


Hjelp

Natten ble ikke særlig komfortabel. Minnene var sterkere enn aldri før, men det var ikke nytt. De pleide å ha sine utspring visse dager.
Jeg hadde ingen ting å gjøre i dag, en god tanke, det at jeg slipper å stresse og bekymre meg for noe. Leah! Nei! Det får være grenser! Dumme tanker, dumme minner! Jeg gikk inn på kjøkkenet for å ta meg et glass med kaldt vann. Jeg så hvordan vannet samlet seg i glasset. Deilig og vått, kaldt og forfriskende. Er det noe som kan avlede tankene mine noen sekunder, så er det kaldt vann. Jeg drakk alt i en slurk. Jeg kunne kjenne den kalde følelsen gli nedover. Leah, Nei! Søren! Vann hjalp ikke denne gangen…
Dumme minner, gå ut av hodet mitt! Søren, dette betyr bare at jeg må dra til Professor Kathrine igjen. Professor Kathrine er en hyggelig dame, egentlig en alt for hyggelig dame. Man knytter et slags bånd til henne med en gang man tar henne i hånden. Hun er min personlige psykolog, men jeg har ikke besøkt henne på måneder. Jeg er i bunn og grunn litt flau over meg selv at jeg ikke klarer å holde styr på minnene mine, men hun forstår meg, akkurat som om hun skulle ha gått igjennom det samme som meg, men så er hun en psykolog, det er jobben hennes å sette seg litt inn i andre for å kunne hjelpe dem.
“Hei Beth, kom inn” Jeg likte egentlig ikke at hun kalte meg Beth, men jeg har bare blitt vant til det siden hun aldri klarte å si hele navnet mitt.
“Hvordan har vi det i dag da?” Stemmen hennes var myk og roende.
“Egentlig ikke så bra, men det har vært verre,” jeg likte ikke å forklare detaljer.
“Jeg skjønner. Det er minnene igjen, ikke sant?” hun så litt engstelig ut.
“Ja,” var det eneste jeg klarte å presse ut av munnen.
“Du skjønner at dette ikke kan pågå lenge?” hvorfor stiller hun bare spørsmål? Kan hun ikke si noe som roer meg ned? Jeg har tenkt på dette hver gang jeg kommer på besøk.
“Ja,” hvis hun tror at hun får noe mer ut av meg tar hun feil…
“Beth, jeg er her for å hjelpe deg, ikke for at du skal more deg i dine egne tanker,” hun så ikke på meg, bare ned i noen papirer som hun gjorde notater på.
“Unnskyld professor,” jeg rødmet og så fort ned i gulvet.
“Kall meg Kathrine,” nå så hun opp på meg, men blikket var ikke leselig.
“Ok, prof… Kathrine,” nå dummet jeg meg fullstendig ut…
“Så, vil du fortelle meg litt om minnene dine?” hun så interisert på meg og studerte fjeset mitt.
“Nei,” jeg vil ikke dumme meg mer ut…
“Da kan det bli litt vanskelig å hjelpe deg,” hun så på meg fortsatt, men nå med et ertende blikk.
“Jeg vil helst ikke tenke på dem,” og det var jo sant.
“Jeg forstår… Er det om Leah?” Nei, nå får det være nok!
“Professor… Katherine, jeg vil helst ikke snakke om det, jeg føler meg ikke bra når jeg snakker om det,” jeg begynte å bli irritert.
“Vil du ha hjelp, Beth?” det hørtes ut som det var et avgjørende spørsmål.
“Ikke på denne måten, professor… Katherine,” nå er det kjørt, det er over, nå gir hun opp tenker jeg.
“Beth, jeg skal gi deg noen dager til å finne din egen metode, men hvis det ikke blir bedre må du komme tilbake og svare på alle mine spørsmål, er det en avtale?” hun så ned på notatene sine igjen.
“Ok… Kathrine,” stemmen min var ustemt og hes.
“Da sees vi kanskje om noen dager da Elisabeth,” hun sa hele navnet mitt!
“Ja,” mer orket jeg ikke å si før jeg travet ut av kontoret.

Tatt

Leah! Leah! Våkn opp! Tankene mine strømmet gjennom hodet mens jeg prøvde å tenke klart. Hun lå der bevisstløs! Hva kunne jeg gjøre?
Jeg så meg forskrekket rundt. En fiende, ett dyr? Hva var det? Jeg satt meg ned ved siden av henne. Hun pustet, men hun svarte ikke. Hun rørte seg ikke en gang. Jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg var alene.
Jeg så meg forvirret rundt etter hva som kan ha forårsaket dette. Det at noen hadde bedøvd Leah. Hun lå bedøvd ved siden av meg, og jeg kunne ikke gjøre noen ting. De kom til å hente henne hvis jeg ikke fikk oss vekk her ifra. Fienden, de bedøvde Leah for å ta henne med til labben.
Det gikk opp for meg at vi ikke lenger var alene i skogen. Vi var omringet av fiender på alle kanter. Stygge monstre som tar med seg alt til en lab utenom det vanelige. De bruker oss som forsøksdyr.
Jeg la meg ned siden av Leah, tenkte at dette var slutten. Det er ingen ting jeg kan gjøre for å redde oss nå, vi må bare tro og håpe på det beste.
Med ett hørte jeg fottrinn rund omkring. Det var ikke vanelige fottrinn. Disse var kraftige og store fottrinn, fottrinn av en fiende, flere fiender. De var nok på leting etter Leah, men nå kom de også til å finne meg. Fiender er egentlig ikke farlige på lang avstand, siden sansene deres er veldig dårlige, men har de først fått deg på sporet er det ingen vei tilbake uten kamp. De hadde en enda ikke funnet oss. Jeg hadde sjansen til å løpe, men jeg kunne ikke la Leah ligge igjen alene.
En mørk skygge reiste seg over plassen der jeg og Leah var. En fiende, den hadde funnet oss.
Pusten dens var tung og grov. Den så ned på oss, bevegelsesløs. Den holdt noe i den ene hånda, men jeg kunne ikke skjønne helt hva det var. Så lente den seg fremmover mot meg og satt tingen inn i armen min. Det ble mørkt, jeg var bedøvd.


Sist endret av ROBsessed ma. 01 mars 2010, 22:08, totalt endret 3 ganger
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
MsFridaCullen
Jaktende vampyr


Registrert: 01.03.2009
Innlegg: 198
Bosted: Forks

InnleggSkrevet: on. 19 aug. 2009, 16:57    Emne: Svar med sitat

omg! Jeg vil lese mer!! Hva skjedde??
_________________


Momma:)
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: to. 20 aug. 2009, 14:28    Emne: Svar med sitat

Jeg driver å skriver fortsatt x)) (glemte å si AT den ikke er ferdig) Smile Kommer mer snart ;;Wink
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: fr. 21 aug. 2009, 06:17    Emne: Svar med sitat

Jeg våknet opp på et lite rom. “Elisabeth? Våkner hun? Jeg tror hun er død…” Jeg hørte stemmer. Stemmer som sa navnet mitt. Jeg følte meg rar i hele kroppen, som om jeg hadde løpt maraton med en tung ryggsekk. Øynene søkte rundt i rommet etter stemmene, og helt bortest i rommet sto det tre mørke skygger. De så på meg, jeg kunne se øynene deres. Såklart at jeg kunne se øynene deres, hvem kunne ikke det? De lyste opp, røde pupiller omkranset av sølv. Jeg ble redd. Redd for at disse skikkelsene ikke var mennesker. Jeg skjønte ikke hva de var.
“Elisabeth? Kan du høre oss?” De spurte etter meg, men jeg hadde ikke lyst til å svare. Jeg var redd for at dette var en felle. Jeg ante ikke hvorfor jeg lå her, og jeg kunne ikke se Leah noe sted. En av de tre skyggene gikk bortover til der jeg lå. Nå kunne jeg se skikkelsen klarere, men det var ikke noe jeg hadde forventet å se, noe grusomt, noe som bare kunne skje i mine verste mareritt.
“Leah!?” Jeg skrek ut i redsel. Jeg satt meg opp, en ren refleks, og skjøv meg lenger bak i senga for å komme meg vekk fra henne. “NEI!” Jeg skrek fortsatt. Jeg lengtet etter å ta rundt henne og klemme henne inntil meg, men dette var ikke Leah, dette var et monster, et monster med rødglødende øyne som stirret på meg. Jeg klarte ikke å lese uttrykket i fjeset, det så dødt ut. Som om hun, eller den, ikke viste helt hva den skulle tro. Jeg kunne heller ikke vite hva jeg skulle tro. Var dette Leah, eller et fremmed monster? Nei, det var Leah, det må det være.
“Elisabeth?” Hun hvisket ut navnet mitt mellom tennene sine.
“Hva er det du vil?” Jeg hvisket også.
Hun rakte fram noe til meg, det var noe som var festet til et håndtak. Det var et speil. Hun ga det til meg, men jeg ville ikke ta det imot.
“Se på deg selv, du har ingen ting å være redd for”, stemmen hennes var rolig. Jeg nølte, men tok speilet med en skjelven hånd.


Møte

Jeg spratt opp fra senga i ett hopp. Jeg svettet og alt snurret rundt. Jeg hadde drømt. Nei, jeg hadde ikke drømt, jeg hadde hatt et mareritt om mine egne minner. Dette får være nok. Jeg må… jeg må gjøre noe. Jeg kunne ikke leve mer med disse forferdelige minnene, jeg måtte utslette dem, men hvordan?

Jeg går meg en tur. Det vil nok få meg til å tenke på andre ting. Jeg tok på meg skoene som jeg hadde slengt fra meg i gangen og en brun jakke.
Ute var det overskyet, men heldigvis ikke noe regn. Jeg kunne gå den vanelige ruten til butikken og tilbake. Jeg håper virkelig dette hjelper…
Jeg gikk stille nedover veien mot butikken. Jeg stirret ned i bakken og prøvde å tenke på noe annet.

Jeg gikk en god stund, kanskje lenger enn jeg hadde regnet med, da jeg plutselig datt bakover av å ha truffet noe stort. “Å! Unnskyld, jeg så deg ikke!” Stemmen var menneskelig, ikke for dyp, ikke for lys, men det var en mannestemme. “Går det bra frøken?” Jeg satt på bakken, forundret over hvor jeg var og hvem denne fyren kunne være. Jeg tittet opp, litt flau over att jeg satt nede. Øynene som møtte mine da jeg kikket opp var brune. Brune diamanter i ett gyllent fjes. Håret var brunt det også. Sjokoladebrunt, akkurat som mitt. “Jeg er virkelig lei meg, jeg skulle ha sett deg”, Stemmen boblet av skyldfølelse. “Nei, det er min feil…” Jeg følte meg bare enda dummere som sa noe. Hadde han enda ikke sett øynene mine? Jeg var så sikker… jeg så jo inn i hans…? Han må jo ha sett… Han strakte ut hånda, et tegn på at han ville hjelpe meg opp. Jeg tok den uten å nøle. Han dro med en sånn kraft at jeg nesten datt oppå ham. Nå følte jeg meg utrolig dum og klønete. “Hehe… Litt ustø på beina i dag, er vi?” Han så på meg med et smil som smeltet alt. Jeg kunne ikke la være å smile tilbake. Han slapp hånda mi og gikk ett skritt tilbake. Han studerte ansiktet mitt, men det var ingen tegn på at han la merke til øynene mine. “Hmm…”, sa han, og han rynket pannen. Han har merket det. Øynene mine. Jeg så ned i bakken for å komme vekk fra fjeset hans. “Jeg mente ikke å stirre, unnskyld”, stemmen hans var fylt med skyldfølelse igjen.
“Det går bra, jeg er egentlig… ganske vandt til det”, jeg stirret fortsatt ned i bakken mens jeg mumlet ut ordene.
Ingen sa noe, vi bare sto der. Jeg stirret ned i bakken mens jeg følte at han stirret på meg. Æsj, hva skal jeg gjøre nå, dette er bare så flaut… Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen min. Jeg så opp og så rett inn i ansiktet hans igjen, og denne gangen sto han med ansiktet så nært mitt at jeg skvatt litt, men han merket det ikke. “Du er ikke den eneste jeg har møtt. Hva er navnet ditt?” Hva? Jeg er ikke den eneste han har møtt, hva mente han med det? Og hvorfor vil han vite navnet mitt? “Jeg heter Elisabeth?” Stemmen min var spørrende. “Elisabeth”, han gjentok navnet mitt for seg selv flere ganger. “Hyggelig å møte deg Elisabeth. Mitt navn er Chad”, han smilte fra øre til øre.
Vet han hva jeg er, kjenner han hva jeg har blitt, hva jeg er? Har han erfaring? Kan han hjelpe meg? Er han en fiende? Prøver han bare å gjøre et godt førsteinntrykk sånn at han kan drepe meg senere? Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Skal jeg spørre ham om han vet noe? Tankene mine fikk meg til å spenne alle muskler, og Chad kunne merke det. “Elisabeth? Går det bra?”, smilet hadde forsvunnet. Han så veldig seriøs ut nå. “Ja… jeg tror det… jeg bare lurte på om… nei, ingen ting”, uff, hvordan skulle jeg spørre ham om dette da, jeg kjente han knapt. “Hva?”, nå holdt han meg fast i begge armene mine. Hendene hans gikk lett rundt de muskelløse armene. Jeg fikk panikk. “Slipp meg!” Å, nei! Det kom feil ut! Nå skremte jeg han. Uff, det var jo ikke det som var meningen, men... men… Å, nei… Han så forfjamset på meg. Øynene hans ble smalere. “Elisabeth, det går bra, jeg skal ikke gjøre deg noe”, han snakket med rolig stemme. Jeg ristet på hodet. Jeg ville ikke si mer som kunne såre ham. Han så meg dypt inn i øynene, som om han lette etter noe. Etter en stund vokste det seg frykt i ansiktet hans, og underkjeven datt litt ned. Han stirret måpende på meg, og slapp opp hendene sine sakte og tok dem forsiktig inn til seg. Så gikk han fort forbi meg og satte opp tempoet. Hva var det han hadde sett?. Han forsvant bortover. “Vent! Ikke gå!” jeg ville ikke at han skulle gå, jeg mente ikke å såre ham, men han snudde seg ikke. Han fortsatte å gå helt til jeg mistet ham av syne.

Jeg begynte å løpe etter ham. Jeg var rask, og jeg hadde sett at han hadde gått i retning av butikken. Jeg løp med alle kreftene jeg hadde. Han kunne kanskje hjelpe meg, han av alle mennesker, kunne hjelpe meg. Jeg kan ikke la denne sjansen gå fra meg. Jeg slakket farten. Jeg gikk rolig de siste meterne til inngangsdøra for å ikke vekke oppmerksomhet.
Jeg åpnet opp døra å gikk inn. Da smalt jeg inn i noe stort igjen, og jeg falt bakover, men rett før jeg traff bakken var det noen som tok rundt armen min. “Det sies at man lærer av sine feil? Det gjelder kanskje ikke deg, eller hva?” Jeg så opp og så at fjeset hans var fredfylt. Jeg ristet fort på hodet. “Godt å vite at jeg ikke er den eneste, Elisabeth”, så slapp han meg og begynt å gå rolig forbi meg. Hva skulle jeg si? Nå prøver han bare å stikke av igjen. Jeg må si noe! “Chad!” han snudde seg brått. “Hvor mye vet du om sånne som meg?” spørsmålet hørtes ikke for dumt ut. Tenk om jeg tok feil. Tenk om han ikke aner hva jeg snakker om. Tenk hvis han ikke vet noen ting. Han begynte å gå mot meg. Jeg så på han, og fjeset var tankefullt.
Nå sto han foran meg. “Hvor mye vet du da, Elisabeth?” jeg likte ikke at han sa navnet mitt på slutten av setningene. Hva skulle jeg svare? “Like mye som ingen ting…” jeg visste jo ingen ting, så det var jo sant det jeg sa. Jeg så opp på han for å se hvordan han reagerte, og ansiktet bare smilte til meg. “Jeg er glad jeg møtte deg, Elisabeth. Ikke like mange ønsker å søke kunnskap som du.” Han la en hånd på ryggen min og førte meg fremmover. Vi gikk nedover veien, og jeg var klar over at han visste mer en jeg kunne ane.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Miss Black.
Vampyr i Italia


Registrert: 11.06.2009
Innlegg: 2741
Bosted: La Push

InnleggSkrevet: fr. 21 aug. 2009, 20:38    Emne: Svar med sitat

Åååå!! Det var så bra!!! Very Happy

Mer!!! Very Happy Very Happy Very Happy
_________________
"Love you Jacob" "Sure, sure"
Ian <3 :*
Team Jacob
Team Volkswagen Rabbit!!'
If Jacob kissed me.. I wouldn't punch him in his face Very Happy
Team Jane! Twisted Evil


Sist endret av Miss Black. lø. 22 aug. 2009, 19:33, totalt endret 1 gang
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: fr. 21 aug. 2009, 22:43    Emne: Svar med sitat

Samtale

Vi gikk et godt stykke i stillhet før han begynte å snakke. “Vil du virkelig vite noe?” han så ikke på meg, bare stirret forover.
“Ja, du aner ikke hvor mye jeg vil det”, jeg så heller ikke på ham. Jeg stirret ned i bakken mens han fortsatt holdt hånden sin på ryggen min.
“Vel, det er en veldig lang historie. Vil du ikke sitte ned et sted?”
Jeg følte meg ganske sliten, og jeg var faktisk litt sulten når jeg kjente etter. “Ja, hva med; Suppekjøkkenet? Den er rett rundt hjørnet”, jeg så opp på ham. Han så fortsatt ikke på meg. Prøver han å unngå å se på meg? “Ja, det er en god ide, Elisabeth.” Æsj, kan han ikke stoppe med å si navnet mitt etter hver setning?

Vi gikk inn i det varme lokalet. Det luktet grønnsaker, tomater, løk og masse krydder. Jeg fikk vann i munnen. “Folk kommer til å stirre…” jeg hadde ikke tenkt på det før nå, men når jeg kom på hvorfor jeg sto her med Chad ble jeg litt engstelig. “Det går bra, du er sammen med meg.” Nå kikket han ned på meg. Smilet hans var større enn aldri før, og det smeltet meg innvendig.
Vi satte oss ned ved ett ledig tomannsbord ved vinduet. Vi satt på hver vår side av bordet.
“Suppe?” spurte han, også la han hodet sitt i hendene sine.
“Ja”, svarte jeg, så la jeg hodet mitt i mine egne hender sånn som han hadde gjort. Vi satt der og så på hverandre. Vi ventet på at noen skulle komme å ta bestillingen.
“Kan du fortelle litt nå?” Jeg var nysgjerrig, og jeg ville bruke alle tiden jeg hadde til å prøve å finne ut hva jeg var.
“Det begynte for en god stund tilbake, i landet Zorgonia;
Rare monstre vokste opp fra undergrunnen og kom opp til overflaten. Ingen visste hvordan de ble til, men som et tre så grodde de opp fra jorden. Zorgonia lignet veldig på vår egen jord, men det bodde ingen vanelige mennesker der. Mennesker ble importert i begynnelsen av 1500 tallet, men de sluttet med det når folk på jorden begynte å få misstanke om at noe ikke stemte. Så i 1706 stoppet importeringen av mennesker.
Menneskene på Zorgonia fikk ikke leve som mennesker lenge. Monstrene brukte dem som forsøksdyr på laboratorier. De satt inn nye gener i menneskekroppene. Gener til et dyr som levde på Zorgonia; Albino - sølvslimeren ---”
“Vent litt!” Jeg ropte ut uten å tenke på at vi ikke var de eneste i lokalet. Jeg så meg rundt før jeg fortsatte videre.
“Mener du at jeg er et sølvslimete-dyr som har levd på en planet som importerte mennesker, og som hadde monstre som vokste opp fra jorda?” Spørsmålet kom som et sint fres.
“Er det noe galt i det?” stemmen hans kokte med sarkasme.
“Du skjønner veldig godt at det er noe galt i det! Slimete! Hvordan!?” Jeg var desperat. Jeg kunne ikke ha genene til et slim-dyr. Æsj!

Kommer mer Wink
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: lø. 22 aug. 2009, 18:18    Emne: Svar med sitat

herregud så bra o___o gleder meg til å lese mer Very Happy
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Miss Black.
Vampyr i Italia


Registrert: 11.06.2009
Innlegg: 2741
Bosted: La Push

InnleggSkrevet: lø. 22 aug. 2009, 19:36    Emne: Svar med sitat

Å!! Det er så bra!! Very Happy Very Happy Very Happy
Slim-dyr! Hahahhahahhaha Very Happy Very Happy
Så smart! Mer!!! Very Happy Very Happy
_________________
"Love you Jacob" "Sure, sure"
Ian <3 :*
Team Jacob
Team Volkswagen Rabbit!!'
If Jacob kissed me.. I wouldn't punch him in his face Very Happy
Team Jane! Twisted Evil
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: lø. 22 aug. 2009, 21:30    Emne: Svar med sitat

Noen som vil ha mer? Cool

“Skal det være noe?” En blond dame sto ved bordkanten og så ned på oss. Jeg satt meg fort opp og tok hendene vekk fra bordet. Chad gjorde det samme, men ikke like fort som meg.
“Ja takk. Vi tar en tomatsuppe, og en grønnskaksuppe, takk”, han klarte å holde et pokerfjes.
“En tomatsuppe og en grønnsaksuppe skal bli”, blondinen forlot oss med et smil og gikk inn på kjøkkenet.
“Jeg håper du liker tomatsuppe?” han hadde lagt hodet i hendene sine igjen.
“Ja, det går fint”, jeg satt fortsatt rett opp og ned med hendene i fanget.
“Vil du høre mer av historien?” spurte han. Han stirret på meg. Undersøkte øynene mine som om han ønsket å finne noe, et tegn på noe.
“Ja, gjerne”, selv om jeg ikke likte den slimete delen så godt.
“Albino - sølvslimeren har et fantastisk immunforssvar. Derfor ville Zorgonene bruke genene i mennesker. De beholdt selvsagt noen av menneskegenene også, ellers hadde vi vært Albino - sølvslimere.
De viktigste behovene for mennesket ble bevart, men resten ble erstattet med Albino - sølvslimergener. Etter flere hundre år uten mennesker på planeten Zorgonia, ble Zorgonene rastløse. De lengtet etter mennesker, og bestemte seg derfor for å dra til jorden. De kom først i små mengder, men når de fikk bosatt seg Sahara, kom flere og flere. De fanget inn mennesker og gjorde dem om til Menneskelige - sølvslimere. Som jeg sa så har sølvslimere et meget godt immunforssvar, og overlever alt. De har også en kjempegod evne til å tilpasse seg, og derfor bodde flere og flere menneskelige - sølvslimere i Sahara sammen med Zorgonene. Ingen har enda funnet skjulestedet til Zorgonene, men noen sier at de slipper løs noen forsøksdyr, for å se hvordan de fungerer i samfunnet.
Zorgoner er meget intelligente skapninger, men sansene er dårlige. Derfor sliter de litt med å få fanget inn mennesker til forsøkene deres.”
“Så jeg… jeg er… jeg er en menneskelig - sølvslimer?” jeg grøsset litt ved tanken.
“Ja, det er du.” Han smilte, som om han likte at jeg var det. Kanskje han bare var fascinert av at jeg var annerledes.

“Her er suppene deres”, den blonde damen delte ut skålene og gikk smilende bort igjen. Jeg så ned i den røde tomatsuppen min.
“Hvordan vet du alt dette?” spurte jeg.
“Du er jo ikke den eneste jeg har møtt, og de fleste andre liker å fortelle historier selv enn å høre på noen andre, men du er en av de få som søker kunnskap fra et menneske. Kan du ikke huske noe fra den dagen du ble tatt?” han rørte rundt i suppen sin med en stor skje mens han så på meg, med hodet sitt lent i den venstre hånda.
“Jo, jeg kan huske det. Og jeg husker det alt for godt. Det er det som plager meg. Minnene og tankene hjemsøker meg vær dag, men det er nå de har vært verst. Hvis jeg ikke finner en løsning snart, må jeg tilbake til psykologen min.” jeg begynte å røre sakte rund i tomatsuppen min.
“Oi, du sliter altså?” han virket overrasket over det jeg sa.
“Ja”, jeg stoppet å røre rundt. Jeg skjøv skålen litt til siden og la hendene mine på bordet. Jeg så med en gang at han flyttet blikket sitt ned på hendene mine. Han rynket panna igjen.
Nå stoppet han å røre i suppen sin han også. Han tok høyerehånda si over bordet og tok den venstre hånden min i sin høyere.
Før han rakk å gjøre noe annet skjøv jeg hånden min ut av hans, og kom uheldig vis til å slå borti skålen min med tomatsuppe. Det rant utover hele bordet, og ned på gulvet. Oi, shit! Nå hadde jeg virkelig fått det til!
Vi reiste oss begge samtidig for å tørke opp sølet, men uten å tenke på at det var glatt på gulvet datt vi over ende. Jeg sklei først. Landet oppå ham, så falt han bakover og hele bordet ristet da vi smalt i bakken begge to.
Jeg landet oppå brystet hans, noe jeg ikke følte meg særlig komfortabel med, men før jeg rakk å trekke meg unna begynte han å le. Latteren hans smittet over på meg, og til slutt lå vi begge på gulvet og lo.
Latteren forsvant vekk i et lite sukk.
“Du er helt gjennomvåt av tomatsuppe”, han hadde fortsatt latter i stemmen.
“Som om du er noe bedre?” sa jeg med en sarkastisk tone.
Han smilte og så på meg. Jeg lå fortsatt oppå brystet hans, men det føltes ikke like dumt ut. Selv om de fleste i lokalet kunne se oss, gjorde det ikke noe særlig.
Han så på meg, og jeg så på ham. Øynene hans gjorde noe med meg, de paralyserte meg.
“Vi burde kanskje komme oss opp, eller hva?” han brøt det perfekte minuttet.
“Ja”, jeg var ikke helt fornøyd med det.
Han reiste seg opp og strakte ut en hånd mot meg. Jeg tok tokk den, også dro han meg opp fra gulvet som nå var oversvømt av suppe. Han dro ikke så hardt denne gangen, så vi slapp å dette ned på gulvet igjen.
Han la igjen noen penger på bordet, så førte han meg ut av lokalet.


Uventet

Når vi kom ut snudde han meg mot seg og la en hånd på skulderen min.
“Ser ut som om vi må finne et annet sted å spise?” han smilte ved tanken.
“Hvor da?” jeg prøvde å forstå hvor han ville med dette.
“Hva med hjemme hos meg? Bilen min står parkert her, og jeg har noen klær du kan låne.” Øynene hans var håpefulle.

Kommer mer Wink
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Miss Black.
Vampyr i Italia


Registrert: 11.06.2009
Innlegg: 2741
Bosted: La Push

InnleggSkrevet: lø. 22 aug. 2009, 21:57    Emne: Svar med sitat

Hurra
Det var sinnsykt bra! Gleder meg så til neste del!!! Du må skrive mer, og det fort, ellers så eksploderer jeg!!! Surprised
Den delen med suppen var bare genial!! Holdt på å le meg ihjel! Very Happy Very Happy
_________________
"Love you Jacob" "Sure, sure"
Ian <3 :*
Team Jacob
Team Volkswagen Rabbit!!'
If Jacob kissed me.. I wouldn't punch him in his face Very Happy
Team Jane! Twisted Evil
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: lø. 22 aug. 2009, 22:33    Emne: Svar med sitat

Takk!! Very HappyVery Happy Jeg skriver så mye jeg kan x)) Har egentlig ikke noen ide om hvor denne historien skal slutte xD Kan holde på i MANGE FLERE sider, men vi får se! Very Happy Skal skrive så fort jeg kan Very Happy Takk igjen! <3<3
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Miss Black.
Vampyr i Italia


Registrert: 11.06.2009
Innlegg: 2741
Bosted: La Push

InnleggSkrevet: sø. 23 aug. 2009, 09:22    Emne: Svar med sitat

Hehe Very Happy
Jeg synes hvertfall at du kan holde på lenge. Den kan bli like lang som Aro og Caius fortellingen Mr. Green hehe, neida, men skriv så mye du gidder. Jeg venter spent! Very Happy
_________________
"Love you Jacob" "Sure, sure"
Ian <3 :*
Team Jacob
Team Volkswagen Rabbit!!'
If Jacob kissed me.. I wouldn't punch him in his face Very Happy
Team Jane! Twisted Evil
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: sø. 23 aug. 2009, 14:01    Emne: Svar med sitat

herregud så utrolig bra : DD skriv meeer, ellers eksploderer jeg D:
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: sø. 23 aug. 2009, 19:18    Emne: Svar med sitat

Jeg driver fortsatt å skriver, men nå har jeg brukt litt tid til å finne mine karakterer Very Happy
Jeg har til nå funnet ut hvem Chad og Elisabeth er:

Elisabeth: Sophia Bush (bilde)


Chad: Chad Michael Murray (bilde)
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: sø. 23 aug. 2009, 19:22    Emne: Svar med sitat

hihi, har du skrevet mye? nok til å legge ut nå? meeeeoooow *dådyrøyner* ):
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Gå til side 1, 2, 3 ... 13, 14, 15  Neste
Side 1 av 15

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no