Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Det trenges en sol for at månen skal lyse
Gå til side 1, 2, 3, 4  Neste
 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  

Bør jeg fortsette på denne historien, var den bra?
Ja, du bør fortsette, den var bra.
100%
 100%  [ 1 ]
Nei, ikke fortett, den var ikke så bra.
0%
 0%  [ 0 ]
Antall stemmer : 1

Forfatter Beskjed
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: ma. 31 aug. 2009, 01:27    Emne: Det trenges en sol for at månen skal lyse Svar med sitat

DET TRENGES EN SOL FOR AT MÅNEN SKAL LYSE

"Susann, hvor er du? Susann!" stemmene var fjærne, nesten uforståelige. Det var for sterk vind og stemmene var for langt unna. Umulig å si hvor de kom fra. Fantastisk! Man skulle tro jeg hadde lært dette. Men det var så vanskelig å ikke drømme seg bort når man gikk sånn i fjellet.

Jeg er Susann en 17 år gammel jente med stor interessei natur og hjemmelagde ekstreme videoer. Som jeg og vennene mine lager. Jeg dagdrømmer også. Veldig ofte. Mange av vennene mine kaller meg gal og sier at jeg aldri blir voksen. Men det er bare fordi de ikke vet. Jeg tenker nemlig mye mer enn jeg sier, og etter tankene mine å dømme, er jeg ærlig talt over 20 år mentalt. Men dette vet ingen andre enn meg, for de ville ikke forstå alle sammenligningene, spørsmålene og drømmene jeg holder inni meg, det ville de bare ikke. For jeg er en kjedelig person. Sånn egentlig. Men jeg virker ikke sånn, for jeg kan være mor som og gal og ha det gøy også. Det er bare at jeg også finner ubeskrivelig lykke i andre ting også. Som for eksempel en vakker solnedgang, en iskald vind eller skremmende tordenvær. "Æsj, så døll", sier alle andre. Men Det syntes ikke jeg. Derfor sier jeg det ikke. Utseendemessig er jeg heller ikke så interessant. Bustete, kort mørkeblondt hår, grågrønne øyne, lys, hvit hud og ikke den peneste kroppen. Mye former. Jeg har ganske store lår fordi man får jo muskler av å gå så mye i fjellet. Fjellturer er kanskje det som gjør meg lykkeligst. Når det er åpent terreng, altså over tregrensa, så det bare er stein og tørt gress, iskald vind, mange bakketopper og dammer, og skyene virker så nærme at man tror men bare kan strekke opp hånden og ta på dem.
Sånn var det nå, på denne fjellturen. Det var jeg, kompisen min og den et år yngre kusinen min som hadde begitt oss opp på fjellet i dag, og som vanlig hadde jeg på et eller annet tidspungt klart å drømme meg fullstendig bort, og kommet langt foran og vekk fra de andre. Nå hadde det blåst opp så det var vanskelig å gå, og jeg kunne ikke lenger høre stemmene deres. De hadde sikkert søkt ly bak en fjellhylle, og det burde nok jeg også. Men her var det åpen slette og en 7 meter bratt skråning, så jeg måtte komme meg over til neste topp først. Og det var vanskelig, for vinden ville dra meg mot den farlige skråningen, og jeg hadde vanskelig med å puste i de isende vindkastene. Men jeg måtte prøve. Et bein foran det andre, Se ned i bakken så stenene ikke spender meg. Dette går jo bra! Det var alt jeg rakk å tenke før vinden dro meg over ende. Nå var jeg farlig nær kanten av skråningen, og ned dit måtte jeg ikke falle, for da ville jeg helt sikkert skade meg, og ble jeg liggende der, ville jeg fryse i hjel før jeg ble fundet. For ingen torde se utfor, og man kunne ikke høre stemmene derfra. Jeg reiste meg vinglende igjen og begynte å sjangle meg bortover. Men så tok jeg en feilberegning og sklei på de løse stenene, og derfra skjedde det som ikke skulle skje. Jeg falt. Lenge, mange meter, mer en 7, det var jeg sikker på. under meg rekk jeg se en skrå hard bakke komme mot meg i et byks, og så kjente jeg et trykk i hele kroppen. Jeg rullet, falt videre og jeg merket hvordan hele verden plutselig ble fjern... sort.

Hodet mitt dunket som om noen hadde holdt men for lenge under iskaldt vann. Så kom synet mitt tilbake, og hørselen. Det var mørkt og jeg kunne se et tak av stein over meg. Jeg var ikke lenger i bakken, det var sikkert. Og det var ikke hard steingrunn heller. Jeg lå på noe mykt, inni noe mykt. En sovepose. En pute var også plassert under hodet mitt. Det var mykt men fortsatt iskaldt, og hele kroppen verket. Lenger borte kunne jeg høre knitring, det kam fra et bål, antok jeg. Det var også bevegelse. Ikke fra et dyr, men et annet menneske. Jeg prøvde å sette meg opp, men ble møtt med motstand fra hele meg og gå fra meg et høylytt klynk. Mennesket reagerte. "Å, takk og pris du er våken." En gutt. Eller mann. "Du må ligge stille det var et stygt fall, og det var bare flaks at jeg gikk på undersiden av skråningen. Det var tryggest." Den fremmede kom bort til meg, så jeg kunneDu hadde nok ligget der en stund, for du var kald som is, hadde nesten ikke puls." Han var høy, så det utsom, og solbrun, selv om det var i midten av september. Håret var mørkebrunt og øynene blå som himmelen her oppe kunne være på fine dager. Det var fine, rene øyne, ikke grå som overskyet himmel slik som mine. Han var ganske muskuløs, og etter ansiktet å dømme , så det ut som han var omtrent på min alder. "mmm mm" jeg prøvde å snakke, men jeg oppdaget at jeppene mine skalv for mye, og jeg ristet av kulde. "Å, herregud, du er mer frossen enn jeg trodde. Og våt etter regnet." stemmen hans kom som en varm vind mot de blåfrossede leppene mine, og gjorde at jeg ikke gadd å tenke på at ikke verken kunne huske regnet eller at jeg ikke hadde merket at jeg var våt. "J-j-jeg er ka-ka-ka-ld", fikk jeg endelig frem. "Jeg skal hjelpe deg ut av soveposen", sa han og dro ned glidelåsen og fikk meg ut. Hvorfor det, tenkte jeg; han kunne vel ikke hjelpe meg mer? Men jeg lot ham og prøvde trass i alt å hjelpe ham. "Klarer du å ta av deg det som er vått?" spurte han. "Det gjør deg bare kaldere." Jeg begynte å forstå hva han tenkte på, han hadde fjellvett. Men i denne tilstanden hadde jeg ikke tenkt på det. Jeg fikk vrengt av meg ånorakken og måtte ta av flesen også, så jeg bare satt der i T-skjorte. Buksa var også, våt, og deler av stilongsen. Men jeg klarte ikke bekymre meg veldig over at jeg faktisk bare satt der i boxer og T-skjorte. Men det bekymret meg for nå frøs jeg mer. Jeg ga fra meg et hutrende hikst og lurte på og jeg skulle ta på meg soveposen igjen. "Kom hit", sa han, og hjalp meg opp. Vi flyttet oss nærmere bålet han hadde tent, og jeg kunne kjenne bena mine igjen. Varmen gjorde utrolig vont som om det tinte etter å ha vært frosset ned, og det hadde det vel nesten også. Gutten begynte også å kle av seg, til han satt i bare boxeren han og. Jeg klarte ikke bli flau over det, ærlig talt brydde jeg meg ikke om det, men så klart jeg lurte på hva han drev med. Var kjærne hans også våte? "Hvis begge går inn i soveposen, kan vi holde oss varme ved hjelp av kropsvarme." Så klart! Jeg følte meg dum som ikke hadde tenkt på det. Det var vanskelig å få begge inn i soveposen, og det endte med at vi ble liggene på siden, så jeg fikk lagt hodet mitt i armkroken hans. Det var brennende varmr og jeg skalv som et aspeløv. Å, så glad jeg var for at en så erfaren fyr hadde funnet meg. Etter kroppstemperaturen min å dømme, hadde jeg ikke overlevd lenge uten ham. Vi ble liggende uten å si noe en lang stund, vi bare hørte på flammene sprake fra bålet, og etter hvert som jeg følte meg varmere og komfortabel sovnet jeg.

Da jeg våknet lå jeg fortsatt i armkroken til redningsmannen min. Da han merket at jeg var våken ga han meg et skjevt smil. "Hei." smilte han.
"Føler du deg varmere?" "Ja, mye." Svarte jeg ærlig, uten å skjelve i leppene denne gangen. Stemmen var svak, men bedre. Den eneste smerten eg følte nå, var den som kom fra fallet. Det var verst på høyre side, der jeg antakeligvis hadde landet. "Hva heter du? Hvem er du?" spurte jeg. Jeg var svak i stemmen og spørsmålet hørtes dumt ut, som om det var tatt ut fra en dårlig film. Han så ikke ut til å la seg plage derimot. "Jeg er Kristoffer, men jeg bruker Kris. Jeg er 18 år, og er her på ferie. Jeg elsker å gå lange turer i slikt terreng, men det er ille når det blåser opp og tåkes seg til som i dag. Og regn appåtil. Det er direkte farlig her i dag." Kris... 18 år, er her på ferie. Glad i fjellturer. Jeg tror jeg fikk med meg alt. Men jeg lurte litt på det med dag... det var vel ikke dag lenger. Bortsett fra at tåken stengte utsikten i enden av hulen, virket det som om det var blitt mørkt. Møkkt? Å nei, hadde Liz og Martin kommet seg hjem i sikkerhet? Eller lette de etter meg i fjellet? Det kunne de vel ikke finne på, enhver vet at det er for farlig! Kris avbrøt tankene mine. "Du er vel sulten antar jeg?" Det hadde jeg ikke lagt merke til, men nå som jeg gjorde det, rumlet magen min så høyt at jeg var sikker på at Kris hadde bade hørt og kjent det. Det var sant, vi lå fortsatt skvist inntil hverandre i soveposen! Flaut... "Jo, litt" sa jeg med hodet ned i soveposen så han ikke skulle se at jeg rødmet. "Litt. I betydningen av sinnsykt, tenker jeg." lo han, og gikk ut av soveposen. Jeg rullet over på ryggen deg var varmt der han hadde ligget.

Etter en stund satt vi den nå oppvarmede hulen i tørre klær og spiste pølser og grovbrød. Han hadde vann og kaffe også. Aldri hadde mat smakt så godt før. Jeg hev innpå som en uteligger, men Kris så ikke ut til å bry seg nå heller. Han var så snill, så erfaren. Jeg følte meg så lykkelig akkurat nå, og jeg ble varm inni meg sår han smilte. Det føltes ut som om vi ikke trengte å snakke, vi visste begge hva den andre føle og tenkte, det ble bevist hver gang vi faktisk snakket. Vi ble godt kjent. Han fant ut at jeg ønsket å bli fotograf, mens han ville drive med ekstremsport. Han hadde en yngre søster som bodde hos foreldrene, men han hadde nettop flyttet hjemmefra. Noen ganger ble vi så opphengt i samtalen at vi endte med å bable i munnen på hverandre eller så fikk begge latterkrampe, og noen ganger sa vi samme ting samtidig, brøt setningen og så rødmende ned eller inn i flammene. Etter en stund måtte vi tenn bål på nytt, for flammene hadde dødd ut.
"Jeg har ikke så lyst, men jeg tror kanskje vi bør legge oss nå", sa jeg da vi hadde fått fyr igjen. "Ja, selv om dette var utrolig koslig. Vet du, når du først torde si hva du virkelig tenkte og mente, var du den mest enestående, fantastiske, behageligeste persomen jeg noensinne har møtt. Jeg håper du vet hvor fantastisk du er." Jeg rødmet big time og samlet mot til å si; "takk, jeg håper du vet hvor enestående du er. Jeg har aldri møtt en som forstår meg bedre!" Han lyste opp.
Vi tok av oss til undertøyet igjen, og la oss til å sove i samme sovepose igjen. Det var jo tross alt bare en vi hadde, og denne gangen var jeg oppriktig glad for det. Very Happy Very Happy
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: ma. 31 aug. 2009, 22:41    Emne: Svar med sitat

PS! Sorry for alle skrivefeilene. Lover at dette innlegget skal bli bedre.
----------------------------------------------------------------------------------

Drømmene mine den natten var urolige. Jeg husket fallet, smerten, kulden og frykten. Jeg hadde også mareritt om hva som kunne ha skjedd med vennene mine der ute. Jeg drømte om deres kalde, blåfrossede ansikter stirre dødt opp mot meg, og jeg bråvåknet med et hyl. Rommet spant, og skriket ga et høylydt ekko inne i hulen. Jeg satt oppreist i soveposen, og jeg merket at jeg var alene. Kris var ikke der! En bølge av panikk skyldte over meg. "Kris? Kris, er du her? Kristoffer!" stemmen min ble høyere og mer hysterisk. "Kris er du her inne? Ikke tull med meg!"
Plutselig hørte jeg en latter komme fra skyggene bak meg. Men det var ikke vennen min som lo. Dette var en fremmed person. En mann. Jeg snudde meg og så tre personer komme gående mot meg; en høy, blond jente med helt sorte øyne, en mann/gutt med skjeggstubber, tykt brunt hår og en lommekniv i hånden... og mellom dem dro de en bundet og kneblet Kristoffer.

----------------------------------------------------------
Det var alt jeg orket å skrive i dag. Kommer mer!
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
miss Black
Vampyr på vaktopplæring


Registrert: 08.05.2009
Innlegg: 3074
Bosted: la push ;]

InnleggSkrevet: ti. 01 sep. 2009, 17:26    Emne: Svar med sitat

uuuhhh.., spennede xD : D
_________________


When life offers you a dream so far any of your expectations, its not reasonable to grieve it when it comes to an end.


"Is this the part where you start tearing off your strips of your shirt to bind my wounds?"
"If you wanted me to rip my clothes off, you should just have asked."
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: ti. 01 sep. 2009, 23:42    Emne: Svar med sitat

Mannen fortsatte å le, som om jeg virkelig hadde gjort noe morsomt. Syntes han at dette var morsomt? At jeg satt her med hodepine og verk i hele kroppen, at jeg nettopp hadde våknet skrikende av et mareritt, bare for å finne dette? Hvem var de? Hvordan fant de oss, og hvorfor ville de binde fast Kris på hender og føtter og kneble ham med et lommetørkle stramt knyttet mellom kjevene hans for at jeg ikke skulle våkne? Hadde de...
Jeg ble avbrutt av mine egne tanker. Jeg slapp ut et kvalt hikst da jeg plutselig fikk et slags... syn... bilde... jeg vet ikke. Det skjedde så fort, var over i løpet av et sekund. En rekke bilder... på en måte.
Jeg lå i bakken, hadde nettop falt fra den høye kanten. Jeg så blod. Mitt blod! To blå øyne. Kristoffer. I løpet av en brøkdel av sekund kunne jeg se at han var redd, bekymret, som om han hadde hastverk av en eller annen grunn.
Nå kom jeg på hva det ble kalt: et djavu. Det slo meg plutselig at jeg faktisk hadde vært bevisst noen sekunder rett etter fallet, da Kris fant meg. Det var så kort, men så klart. Det var noe rart med de blå øynene jeg så inn i. Men med en gang blikket vårt møttes, kunne jeg huske at de ble klare som himmelen på en solskinnsdag.
"Mmmmmf!" Kris' taleforsøk fikk meg tilbake til virkeligheten igjen. Nå Var blondinen med de merkelige øynene rett ved siden av meg. Hun satte seg ned på huk.
"Hva er det med henne?" spurte mannen.
"Mm... bare fikk et lite flash back, stakkar jenta" svarte kvinnen etter å ha gjennomboret blikket mitt noen sekunder.
"Hva med at vi introduserer oss og vår historie nå?" mannen dyttet Kris så han falt ned noen meter unna meg. "Og med historie mener jeg: hvorfor vi er her nå, og hvordan vi vil hevne oss." De smilte.
Jeg grøsset. De var jo helt syke! Hva mente de med "hevne oss"? Jeg hadde jo aldr sett dem før i hele mitt l... så skjønte jeg det. Så klart, det var derfor Kris hadde virket så redd den natten. Det må ha vært disse menneskene som gjorde at han hadde sånn hastverk. Hadde de forfulgt ham over fjellet? Eller var det bare et sammentreff? Uansett måtte han ha sett dem før, og noe hadde gjort dem veldig ivrige etter hevn. Kris hadde utelatt noe fra livshistorien i går kveld, og nå skulle jeg finne ut hva.

"La meg få introdusere meg selv," det var visst blondie til å snakke først.
"Jeg er Karen en 19 år gammel psykolog. Men jeg jobber også utenfor jobben. Dere skjønner... jeg er synsk. Ikke en sånn falsk jævel som tror de ser ånder og sjeler, nei. En ekte en. Ved å se inn i dine, uskyldige, naive øyne, jenta mi..." hun stirret meg rett inn i øynene. "...kan jeg se at min venn vil ødelegge din nykjente kjæres drøm om å noensinne få bli mer seriøs med deg." Hun lo en ekkel latter, og mannen bak henne smilte lurt og blunket til meg.
Jeg skalv, men ikke bare av kulde, mest av alt av frykt. Kris prøvde å si noe og dro seg nærmere meg, men Karen sperket ham i magen så han ble liggende å klynke. Hun lo igjen, før hun fortsatte;
"jeg kan se et menneskes ønske og tanker bare ved hjelp av øyekontakt. Så jeg startet en buissness utenfor jobben, hvor jeg hjalp folk med hvordan de på riktig måte kunne hevne seg på spesielle personer. Ved å finne ut hvem ved hjelp av øyenkontakt, kunne jeg bruke mine evner som psykolog til å klekke ut verst mulig måte å hevne seg på den spesillelle enkeltperson. Så klart er ikke slike ting lovlig, det endte jo ved mange tilfeller i brutale mord. Men ingen andre enn kunder visste noe... til denne fyren..." hun pekte på Kristoffer. "...fant det ut. Jeg tilbød penger, men nei! Det hjalp ikke. Jeg tilbød ham mine... kvinnelige tjenester, men nei! Han ydmyket meg, var ikke det minste interessert. Jeg skulle drept ham der og da. Men jeg nølte. Jeg hadde aldri drept noen selv før... og det ga ham en fordel. Han stakk av og informerte politiet. Hadde det ikke vært for dårlig fengselssandar... hadde jeg blitt hengt i går."
Jeg stirret opp på henne. Livredd. Her satt jeg, fem centimeter unna en dødsdømt fange som nettopp hadde rømt fengselet. Jeg turde ikke tenke på hva mannen bak henne kunne være.
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
hanneeeW
Medlem av Volturi


Registrert: 07.01.2009
Innlegg: 4642
Bosted: Oslo 8)

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 10:34    Emne: Svar med sitat

Å skriv MER! Very Happy
_________________


--
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 13:02    Emne: Svar med sitat

herregud, skriv mer. :O
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
miss Black
Vampyr på vaktopplæring


Registrert: 08.05.2009
Innlegg: 3074
Bosted: la push ;]

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 15:13    Emne: Svar med sitat

iihh!!
så gøy ;D (ikke sånn gøy da xD)
_________________


When life offers you a dream so far any of your expectations, its not reasonable to grieve it when it comes to an end.


"Is this the part where you start tearing off your strips of your shirt to bind my wounds?"
"If you wanted me to rip my clothes off, you should just have asked."
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Sunniva.
Kampklar vampyr


Registrert: 17.07.2009
Innlegg: 919
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 15:56    Emne: Svar med sitat

Skriv meeer!
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 21:48    Emne: Svar med sitat

Så fint at dere liker det! Kommer mer snart Very Happy


PS: Sunni, har du også skrevet noe?
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: on. 02 sep. 2009, 23:38    Emne: Svar med sitat

"Hun er redd", sa Karen rolig og så meg inn i øynene enda en gang.
"Redd for meg... og for hva du kommer til å si nå. Hvem du vil presentere deg som." Hun snakket til mannen uten navn.
Men ikke bare. Jeg hadde en følelse av at hun egentlig snakket til oss begge. Eller alle tre. Kris reagerte igjen, denne gangen sterkere. Han vred seg løs fra repene, rev av munnbindet og kastet seg brølende over damen. Han var veldig sterk, og holdt henne nede i et kvelende grep. Karen gispet etter luft, og sparket forgjeves med bena. Armene hennes prøvde å få løs Kris' grep, men hun var ikke sterk nok. Han hadde henne fastlåst. For meg hadde alt gått så fort. Det var som om han i ett sekund var hjelpeløs, og i det neste hadde han bykset over Karen som en bjørn... eller tiger.
Jeg fjernet blikket fra de to som lå og kjempet på gulvet, og så til min frykt og forventning, at mannen ikke lenger sto rolig og så på. Han beveget seg raskt mot dem for å hjelpe sin kompanjong, noe som betydde trøbbel for Kris! Nei! Jeg visste jeg måtte gjøre noe! Samme hva, jeg kunne ikke la ham komme for nær Kris.
Så uten å tenke over det, bykset jeg frem, over Karen og Kris, og spurtet rett mot den ukjente. Før han rakk å gjøre noe, kastet jeg meg fram, med albuen som beskyttelse, og traff ham rett i magen. Han mistet pusten og falt i gulvet med meg oppå. Nesten automatisk låste jeg armene hans før han fikk tilbake pusten. Så ble det stille noen sekunder. Bare pusten vår og Karens hikst var å høre. Så kom jeg på... Kris kvelte henne! Å nei, det kunne han ikke.
"Kris? Kris, slutt! La henne gå." sa jeg høylytt.
Kris lo. Det var en merkelig lyd. En hysterisk latter, full av smerte.
"La henne gå? Skjønner du ingenting!?"
"Jeg mente så vi kan ringe politiet! Det jeg vil minst her i verden er at du skal forsvinne... d... dø." det var utrolig vanskelig å si det ordet. Nå som han var så nære ved å... det.
"Men... jeg vil heller ikke at du skal komme i fengsel på grunn av det! Hvis de kommer i fengsel kan de ikke komme etter deg mer. Jeg skal passe på, for jeg vil virkelig at du skal le..." så langt kom jeg på min vakre sentimentale tale.
"DU SKJØNNER JO INGENTING! DIN IDIOT!" Det skar seg i hjertet mitt idet han kalte meg det.
"Det er ikke meg de skulle drepe. Først var det det, på grunn av hevn og sjalusi! Men når Karen oppdaget deg, og så meg i øynene, fant hun ut hva mitt skjøreste punkt var! Den perfekte hevn, ikke sant? Å torturere og sakte men sikket ta livet av deg, mens jeg ble tvunget til å se på!" Han brast inn i tårer, og jeg kunne kjenne stille våte strømmer nedover kinnene mine også. Det ga ham sjansen. Mannen somm hittil hadde ligget nede uten pust under meg, hadde stille samlet seg og ventet på en sjanse. som denne. Han rullet rundt, så det plutselig var ham som hold fast meg!
"Slipp Karen", sa han rolig og stirret mot Kris.
"Glem det. Ikke før du har sluppet henne!" knurret han gjennom sammenbitte tenner.
"Nei... du først."
"Jeg sa glem det! Du er ikke til å stole på!"
"Som du vil... da... tenker jeg at jeg tar noe veldig verdifullt fra henne. Noe du skulle ønske du kunne, men istedenfor blir det jeg som får gleden." Så bøyde han seg over meg og presset munnen sin hardt mot min, og jeg innså at Karen måtte ha fortalt ham at jeg aldri i mitt liv hadde kysset noen før. Det var forferdelig, og jeg prøvde desperat å dytte ham vekk, men til ingen nytte. Bak oss kunne jeg høre et rasende knurr, og ett knekk. Han tok i mer! Han kom virkelig til å drepe henne! Endelig fjernet mannen sin munn fra min, og smilte av synet av svimle, kvalme meg.
"Å slapp av! Jeg er bare 19! Dette var helt normalt." Han lo, og stirret olmt på Kris igjen. Det ga meg sjansen til å snakke.
"Kris, vær så snill! Slipp henne!"
"Jeg er enig", sa mannen.
"For det er eneste måte å redde dama di på!" Han svingte meg opp i armene sine, og bar meg lenger inn i hulen. Jeg kjempet med armer og bein, mens jeg hylte "Kris!" om og om igjen. Jeg visste hva han tenkte på, og riktig nok: han stoppet ved den lille dammen lenger inne. Jeg rakk så vidt å trekke pusten før han dyttet overkroppen min ned i det iskalde vannet, og hodt meg fast.
Jeg kjempet fortsatt. Med hele meg. Alle lyder hadde druknet, jeg kunne bare høre lyden av de kjempende armene mine i vannet. Det var mørkt. Og kaldt. Jeg så ingenting, bare mørke og glimt av armene mine som ble slitnere og slitnere. Vannet var så kaldt, det banket alarmerende høyt i hodet mitt, og hjernen begynte å svekke. Jeg klarte ikke å tenke, og pusten min hadde tatt slutt. Hvor var Kris? Hva skjedde? Var det for sent? Var dette slutten? Det så sånn ut. Ja. Det glapp det. Jeg pustet inn og lungene ble fyllt med iskaldt vann. Det sved. Brant! Aldri hadde jeg opplevd noe så smertefullt før, og jeg merket kroppen streike. Igjen slapp jeg inn vann. Jeg kunne ikke kjempe imot lenger. dette var døden, sånn var det. Jeg visste jo at om man fant det lykkeligste som noensinne kunne skjedd, ville noe en eller annen gang ødelegge det. Det som virker for godt til å være sant, er som regel det også. Nå banket det så høyt, at alle tankene ble hvisket ut og overdøvd. Jeg kjente lungene brenne og kroppen synke. Bankingen ble svakere og svakere og alt mørkere og mørkere. Plutselig kjente jeg noen ta tak i livet mitt, men jeg visste at det var for sent... alt var for sent.


Det var blå himmel, den blåfargen jeg likte aller best. Sola skinte, og den iskalde vinden rusket i håret mitt. Jeg var lykkelig. Jeg smilte. Men noe inni meg føltes tomt. Som om... jeg ikke lenger hadde et hjerte. Som om noen hadde revet det ut. Jeg var så ensom uten det. Det hjalp ikke hvor jeg var. Oppe på fjellet, blandt det tørre sivet, steinene, bakkene, dammene... langt over tregrensa. Jeg ville vært så lykkelig... om jeg bare hadde et hjerte...

Jeg gispet. Hostet. Det brant. Alt brant! Brystet, kroppen, hodet... det banket fortsatt, og jeg var hemmet av smerte. Det var ikke noe fjell lenger nå. Ingen vind. Ingen stillhet. Og ensomheten var fylt med smerte. Jeg hørte lyder nå. En stemme. En stemme der i mørket som ba meg om og om igjen om jeg bare kunne være så snill å våkne opp...
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: to. 03 sep. 2009, 22:13    Emne: Svar med sitat

Jeg var utmattet. Hodet mitt surret, og det samme gjorde hulen. Jeg hadde åpnet øynene mine, men jeg klarte ikke se noe klart. Alt gikk bare rundt og rundt. Fargene gikk inn i hverandre... formen av noe nært skurret... jeg ble liggende sånn en stund, og lyttet til den så velkjente stemmen.
"Susann... Er du våken Susann?" Det var en bekymret stemme.
Blikket mitt kom sakte men sikkert tilbake, og hodepinen minsket. Det gjorde ikke smertene i brystet. Men nå kunne jeg se... ham. Kris. Han satt over meg med et ansikt så bekymret at jeg nesten følte meg skyldig for ikke å ha klart å holde ut nede i vannet. Jeg kunne i hvert fall lett se hvorfor han ikke hadde kommet før... Fra pannen og nedover kinnet randt det blod, og han var så skitten. Genseren var revet opp ved armen, og han hadde blod der også. Varmt rennende blod. Han hadde sloss. Sloss så hardt han kunne, for å redde meg! Selv om han kunne løpt vekk og reddet seg selv, ga han aldri opp. Selv om det kunne ha vært for sent! Og det var det egentlig... men... jeg hadde kommet tilbake. Han hadde klart det, vi var begge i live!
"J-jeg e-r hh... h-er..." hvisket den hese, vonde stemmen min.
Han lyste opp, øynene hans ble blanke av tårer! Jeg hadde aldri trodd noen gutt ville bry seg så mye om meg før. Men Kris gjorde det. Jeg skjønte det nå.
"Susann! Å, Susann, du lever! Jeg... du... vi klarte det!" tårene strømmet ned kinnene på oss begge, og for øyeblikket ga jeg blanke i hvor Karen og den ukjente var.
"Du... jeg trodde jeg hadde mistet deg! Da jeg trakk det opp av vannet... så hadde du ingen puls. Du var så kald! Så kald... jeg trodde ikke jeg ville klare å redde deg. Og da jeg fikk startet hjertet ditt igjen, hadde du så svak puls at jeg nesten gav opp. Men du er sterk, Sue. Så mye sterkere enn jeg ga deg kreditt for og... det er jeg så glad for. Aldri, aldri skal jeg la noe sånt skje deg igjen! Jeg... jeg er så lei meg! Vær så snill... men. Jeg forstår om du ikke vil se meg igjen... Å utsette deg for dette. Det var så galt av meg! Jeg burde vært skerkere. Og dratt tidlig på morgenen før du våknet. Men jeg bleklager at jeg var så svak... jeg vet det ikke er i nærheten av nok..."
"Slutt" avbrøt jeg ham med nesten uhørlig stemme.
Han stilnet. Jeg tok et smertefullt, dypt åndsdrag og fortsatte.
"Du sk... ulle ikke d-dratt. Je... jeg er så glad du ble, og... du har ingenting og unnskylde f-or." Har så på meg uttrykksløst noen sekunder, før han fikk et sint uttrykk. Det skremte meg litt.
"Ikke noe å unnskylde for! Hva... i... helvete... snakker du om!?! Jeg fikk deg nesten drept! Betyr ikke det NOENTING!?!" han hev etter pusten etter anstrengelsen. Han var så sliten, trengte å vile, akkurat som meg.
"V-vær så snill å ikke skrik..." hvisket jeg.
"Unskyld", sa han og så ned i bakken.
"Jeg vet... a-t du ikke er glad for-det, me-n... jeg velger dette fremfor... å... al-dri ha møtt. Deg." jeg prøvde å smile, og han smilte trist tilbake.
"Jeg vet det... det er dumt. For jeg hadde følt det samme om det var motsatt. Men nå føler jeg meg bare ansvarlig."
"Ikk... ikke gjør det." Han smilte, denne gangen mer overbevisende. Deg gjorde meg varm om hjertet, og jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake.
"Sue...?" begynte han, med et merkelig tonefall. Alvorlig... og lidenskapelig på en måte.
"Ja?"
"Jeg vet det høres så forhastet ut... sykt. Men det er sant." Så sa han de ordene.
"Susann, jeg elsker deg." Det hørtes så bestemt ut, og samtidig så kjærlig. Jeg rødmet, kjente de kalde kinnene mine få tilbake varmen.
"V-virkelig, Kris? Elsker du meg?" Det var et gråtkvalt, lykkelig, ømt spørsmål. Og Kris så meg rett inn i øynene og sa;
"Ja, Susann. Det gjør jeg. Selv om vi netopp har møttes, selv om det høres forhastet ut... jeg vet det. Helt sikkert. Det er sant."
"Kristoffer... det høres ikke rart eller forhastet ut. Bare ubegripelig, for... selv om det kan være vanskelig for meg selv og deg å forstå, så... er det gjensidig. Kristoffer, jeg elsker deg og." Han la seg ned ved siden av meg, og så ble vi bare liggende der. Side om side, ansikt mot ansikt, tungpustede, skadede... og vi elsket hverandre.


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Om noen vil høre vidrere og få vite mer om Karen og mannen og hva som skjedde med Kristoffer og Susann, så si ifra. Hvis ikke, er dette slutten. Razz
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: to. 03 sep. 2009, 22:37    Emne: Svar med sitat

Endelig fant jeg et bilde!!! Cool
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: to. 03 sep. 2009, 22:37    Emne: Svar med sitat

aawwww, du er utrolig flink å skrive : D
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
ThereseGøysom
Vill vampyr


Registrert: 24.08.2009
Innlegg: 131
Bosted: Oslo

InnleggSkrevet: fr. 04 sep. 2009, 14:23    Emne: Svar med sitat

Takk, syntes du at jeg bør slutte der? eller fortsette?
_________________


Everybody has a dream... My changed when i read Twilight...
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: fr. 04 sep. 2009, 14:35    Emne: Svar med sitat

fortsette Wink
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Gå til side 1, 2, 3, 4  Neste
Side 1 av 4

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no