Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Jacques sin fortelling

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ma. 14 sep. 2009, 01:24    Emne: Jacques sin fortelling Svar med sitat

Jacques er en av mine favoritt personer av de som er med i mine historier. Når jeg lager en person så bruker jeg ikke bare den personen i en fortelling, men lager ofte mange historier med samme person. Mye er fordi det da er lettere å bli kjent med personen både personlighet og fortid.
Jacques så sitt lys i "Det ingen andre så" og jeg likte han med en gang. Har den uvanen å gi mine personer litt for mye liv og dermed bestemmer de ofte litt av personligheten selv. I "Det ingen andre så" jobber han som en psykolog og er gudfaren til hovedpersonen Louise. Louise sin far Robert er lille broren til Jacques og de er veldig knyttet. Det er den helt den samme Jacques i denne historien, jeg følte bare for å skrive litt om han. Du trenger ikke å lese "Det ingen andre så" for å forstå denne, jeg har forklart det viktigste om igjen. Historien henger ikke sammen med "Det ingen andre så" så jeg har gjort noen forandringer i fakta og slikt (en varulv i denne historien trenger ikke å være en varulv i "Det ingen andre så").
Håper den faller i smak Smile

Nå er klokken nesten halv 3 og jeg hopper til køys!

Enjoy!

forresten, Jacques uttales Jack for de som ikke visste det Wink.

igjen, enjoy!


Kapittel 1




Jacques satt foran dataen og førte inn de siste detaljene fra den siste timen han hadde hatt tidligere på dagen. Solen var for lengst gått ned og klokken nærmet seg ni. Kanskje på tide å komme seg hjem? For å løsne noen ømme muskler masserte han nakken med sin store hånd. Jacques var en stor mann, det var ingen andre ord for det. Håret var begynt å gå fra sort til grått, og øyene som en gang hadde vært full av liv og eventyrlyst var nå blitt vise og rolige. De var fortsatt våken, noe de alltid hadde vært. Skuldrene var breie, men Jacques var ikke fet. Jacques hadde aldri vært fet, han hadde bare en veldig tykk beinbygning. Selv om han nærmet seg 50 var ikke ansiktet hans preget mye av årene, det var blitt eldre, men årene hadde ikke slitt på han.
Den vanlige sorte skjorten var knappet opp noen knapper for å løsne på den trange følelsen den gav, følelsen over å bli kvalt. Mørke dekket hele rommet, bortsett fra hjørnet som Jacques satt i. Vinduene gav en utsikt over den lille byen Belley og avslørte den trist franske høsttiden.
Jacques stoppet med å massere den stive nakken og lente seg tilbake i stolen. Blikket gikk bort til Adela og det ble værende der. Adela…. Det kom et sukk. Hun var alt for han og den eneste som kjente han, kjente den virkelige Jacques. Den siden alle utenom Adela og flokken visste om.
Jacques lagret arbeidet og åpnet avtaleboken. Fingertuppen gikk nedover navnene som skulle komme neste dag. Mappen for den første personen på listen ble lagt på skrivebordet. Selv om alt gikk på dataen så likte Jacques de gamle journalene. Ikke bare var de lette å føre inn på, men også veldig enkle å ta med seg hjem om det var nødvendig.
Han trengte ikke å lese mye av sine egne notater før han husket hva de hadde snakket om i timene, men for å være helt sikker på at han hadde husker alt leste han gjennom hele teksten. Jacques likte å være grundig.
Når man var psykolog hadde man mye å huske på og en feil kunne få katastrofale følger. Noen husket han bedre enn andre, men han leste alltid gjennom sine egne notater før timene. En av Jacques sine hovedregler.
”Kanskje på tide å komme seg hjem?” mumlet han og tittet ned på armbåndsuret. Hele dagen hadde blitt tilbrakt i dette rommet, utenom lunsjen. Den hadde blitt spist på en kafé like ved.
Adela var hjemme hos søsteren, som også var en varulv. Det var alltid den eldste i en familie som ble varulv, Jacques var den eldste på en søskenflokk på fire. Av alle varulvene i flokken var det bare Jacques som ikke likte den siden av seg. De beskyttet menneskene, men de måtte ofre mye av seg selv. Et vanlig liv med familie var nesten umulig og sjeldent.
Blikket gikk tilbake til bildet av Adela og et skjevt smil kom fram. Hun betydde så utrolig mye for han.
Jacques slukket av dataen og lå journalene tilbake, han fikk lese den skikkelig før timen. Skuffen ble låst og nøkkelen lagt i lommen. Stolen knirket da den store mannen reiste seg opp og strakk på armene. Et brøl av et gjesp ble sluppet løs. Jakken var sort som alt annet, Jacques likte sort. Sort var den fargen Jacques følte seg mest komfortabel i, selv ulven hans var sort.
Jacques kastet et sist blikk på bildet av Adela før han tok på seg jakken og gikk mot døren. Kanskje han skulle overraske Adela med en middag? Det hadde vært en veldig hektisk periode på jobbe, på begge jobbene han hadde. Psykolog om dagen og ulv på patrulje om natten, han gledet seg til hans nattskift var ferdig.
I sine egne tanker låste han døren til kontoret og det var ikke før nøklene var lagt tilbake i lommen at en lyd dro han tilbake til denne verden. Det var en annen i venteværelset. Uten å nøle snudde Jacques seg og tittet bort på jenten som satt i sofaen. Håret var rødt og tatt opp i en flette. Store og mange fregner dekket ansiktet, og kroppen var liten og spinkel.
Han kremtet: ”Kan jeg hjelpe deg, frøken?”
Jenten tittet opp fra bladet hun holdt ”Hvorfor har alltid venteværelser blader?”
Blikket til Jacques studerte jenten og han prøvde å huske om han hadde sett henne før, men ingen minner dukket opp.
”Beklager, men jeg kan ikke huske om jeg har sett deg før”
”Det er fordi du ikke har det”
Fransken hennes hadde ikke en spesiell dialekt, den hadde en blanding av mange forskjellige. Typisk for en utlending som hadde reist mye rundt i Frankrike. Den var gebrokken og toneleiet var feil, ikke den naturlige flyten.
Jacques tippet at hun var 17 -18 år, muligens 19. Klærne luktet gammel og virket dritten. En som hadde rømt hjemmefra? Og nå hadde hun tenkt til å robbe han?
Han smilte nesten av tanken. Lykke til, frøken. Hun ville aldri klare det.
En endeløs stillhet lå i luften der de begge gransket hverandre uten å vise det.
”Hva kan jeg hjelpe deg med?” spurte Jacques for å bryte stillheten.
Jenten la fra seg bladet og reiste seg opp. Gangarten var småhaltende.
Jacques ble stående. Han var klar hvis noe skulle skje, det fantes varulvmordere der ute.
Han tvilte at denne jenten ville prøve å drepe han, men man kunne aldri være for forsiktig.
Hånden ble rakt fram ”Frida”
De tok hverandre i hendene, Jacques sin hånd var dobbel så stor som hennes.
”Jacques Algeron. Bare Frida?”
Det bekreftet teorien om at tenåringen hadde rømt til Frankrike. Blikket gikk automatisk ned på hånden han holdt, og arrene som dekket store deler av armen fanget hans oppmerksomhet.
Jenten fulgte blikket og trakk hånden til seg.
”Det er ikke jeg som har laget dem. Jeg sverger”
”Nei vel” Det var det de alle sa ”Jeg vil ikke virke uhøflig, men har ikke all verdens tid. Klokken er mye og jeg vil hjem, så om du ikke forteller meg hvorfor du er her så har jeg dessverre ikke tid til å stå her”
Jenten bet seg i leppe og stappet hendene i lommen.
”Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller hva du trenger hjelp med eller til” forsatte han og satt seg ned i en stol like ved. Jenten var i dype problemer, det hadde han sett. Øyene fortalte en historie om fortvilelse og redsel. Kroppen, spesielt armene, fortalte om smerte. Jacques var dyktig til å lese mennesker, og det var en av grunnene at han hadde valgt dette yrket.
”Frida?”
Det kom et nølende sukk og hun satt seg ned i sofaen. Siden Jacques like å lese kroppsreaksjoner når de snakker så han flyttet stolen litt slik at han kunne se henne bedre.
”Vil du ha kaffe?”
Det hadde egentlig vært bedre om hun kunne ha kommet tilbake en annen dag og bestilt en time, men han var redd for å miste henne da. For alt han visse var hun allerede på vei ut av byen.
”Takk”
Jacques gikk bort til en automat og fylte to kopper med kaffe. Ark og en fargeblyant ble tatt fra et bord like ved. Om han forsvant inn på sitt eget kontor for å hente skriveblokken var han redd for at hun skulle løpe vekk, at hun trodde at han ringte politiet eller noe lignende. Vanlige løse ark og en grønn fargeblyant fikk duge. Det var lite profesjonelt, men det fikk gå for denne gang.
Kaffen ble rekt til Frida og han satt seg ned igjen. Øverst på første ark ble navnet Frida skrevet.
”Er det greit at jeg noterer?”
”Gjør som du vil”
”Går ut i fra at Frida ikke er ditt virkelige navn?”
”Nei”
”Tenkte meg det” Jacques begynte av ren instinkt med å komme opp med en plan på hvordan han kunne lirke det ut av henne. Noen korte notater ble notert i hjørnet av arket.
Aldri at han hadde gått med på noe slikt til vanlig, men omstendighetene ville ikke tillate noe annet. Frida kunne finne på noe dumt om han kastet henne på dør og ba henne kom tilbake en annen dag.
”Det var ikke slik jeg hadde tenkt…”
”Hvordan var det du hadde tenkt? Hjelp meg for jeg sikter i blindet”
”Jeg trenger ikke hjelp med…”
”Det psykologiske? Men du vil snakke?”
”Jeg trenger din hjelp”
”Det er derfor jeg tar notater”
”Du forstår ikke!” hun reiste seg fort opp og stirret sint på Jacques.
”Rolig, har sagt at det er vankelig for meg å hjelpe deg hvis du ikke forteller meg hva du trenger hjelp til. Sitter i blindet, vet du. Kan ikke lese tanker” humørsvingninger ble notert på arket.
Det kom litt nøling før hun satt seg ned igjen ”Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram…”
”Vel, da kan vi gjøre det på min måte. Om det er greit for deg”
Blikkene møttes og sekundene tikket. Det var Frida som brøt blikket.
”Ok…”
”Du kan jo begynne med å fortelle om deg selv”
”Ok…”
Det ble stille
”Frida, jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke snakker”
”Jeg vet”
Jacques smilte ”Begynn med enkle ting. Hva liker du?”
”Jeg vil heller gå rett på sak”
”Enda bedre”
Det ble igjen stille
”Frida”
”Beklager… Det hele begynte da jeg var 5 år og det var på min fars bursdag. Husker at vi spiste kake” blikket ble fjernt ”Det ringte på døren og far gikk for å åpne. Før vi visste ordet av det hørte vi et skudd”
Jacques prøvde å lese kroppsholdningen hennes, men den var frosset. Frida var tilbake i den tiden, hun var ikke lengre i rommet.
”En mann om inn i stuen før mor fikk tid til å reagere. Hun skrek at jeg måtte løpe. Skuddet ble avfyrt før hun fikk sagt setningen ferdig. Hele kroppen min var lammet og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å stirre på blodet rundt meg”
Bilder av det hun fortalte dukket opp på hornhinnen til Jacques, aldri at han hadde drømt at det var på et slikt alvorsnivå.
”Før jeg fikk gjort noe var han ved meg og satt seg ned på huk. Med sine kalde øyner stirret han inn i mine ’ikke vær redd’ sa han og smilte ’jeg skal ikke skade deg. Du aner ikke hvor langt jeg har gått for å få tak i deg. Jeg er de eneste som vet av du er i livet, alle andre er død. Ingen register har lengre ditt navn’ han sa det noe lunne slikt og noe med at jeg ikke lengre eksisterte. Like etter kjente jeg et press på armen og jeg sovnet”
Hårene sto opp på armen, han hadde ikke væt forberedt på en slik samtale! Familietrøbbel, tenåringsproblemer, teite foreldre og gutter var mer det han hadde sett for seg.
For å gi Frida tid tok han av seg jakken og brettet opp skjorten på armene. Dette var ikke riktig, han burde ikke ta seg av dette på denne måten, men hvordan ellers kunne han gjøre det? Hun ville sikkert løpe om han prøvde noe annerledes.
”Da jeg våknet var jeg tilbake på mitt eget rom, eller jeg trodde først det. Alle tingene mine var der, men rommet var mindre og jeg hørte barn ved siden av. Han eller de hadde tatt med alle tingene mine, unatt bilder av venner og familie.”
For første gang på lenge kom Frida tilbake igjen. Sakte ble blikket tatt bort på døren som førte ut til gangen og til noen trapper som første ned og ut.
”Frida” han ville ta oppmerksomheten hennes vekk fra døren. Heldigvis satt han nærmere døren enn henne og han ville stoppe henne om hun prøvde å nå den.
Lyden av uret på veggen minte dem på at tiden forsatt tikket og gikk.
Jacques ristet på hodet da han så at hun var på vei til å reise seg ”Ikke”
En tåre rant nedover kinnet ”Det er vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg tror ikke jeg vil dette allikevel”
”Du har komme så langt, ikke gi opp nå”
”Jeg har jo nettopp begynt å fortelle…”
”Det er ikke bare det jeg snakker om. Jeg tror ikke du har valgt meg tilfeldig. Er det sant?”
”Ja…”
”Så du har reist helt til Belley, sikkert funnet ut litt fakta om meg, og du har sikkert ventet en stund i dette rommet før jeg kom ut. Riktig?”
”Ja…”
”Så du har hatt godt tid til å snu, selv når jeg så deg hadde du fortsatt tid. Alt dette, slik jeg ser det, betyr at du virkelig ville sitte her og snakke. Du følte deg klar”
”Er det for sent å snu nå?”
”Ikke tenk den tanken. Vi prøver en gang til”
”Er det?”
Jacques kastet et blikk bort på døren ”Nei” løy han Det var delvis en løgn. Selvfølgelig, om hun virkelig ville det kunne hun få gå, men Jacques ville først kjempe. Ord var noe han var god på, han var tross alt en psykolog. Denne jenten trengte hans hjelp og han ville ikke tillate at hun ’feiget ut’ som hans neise Louise kalte det. Ordet var adoptert fra henne. Han forventet at hun kjempet litt selv, han kunne ikke gjøre alt.
Om Frida løp mot døren kom han til å stoppe henne og forklare hvordan det hele fungerte. Når Jacques først hadde bestemt seg for å hjelpe gav han seg ikke før han hadde prøvd alt og resultater var å se.
”Jeg tilbrakte litt over ti år på det stedet”
”Hvordan kunne du telle årene?”
”For jeg fikk en kake på hver bursdag”
”Var du hele tiden på rommet?” Svarene måtte nesten tvinges ut av henne
”Det er derfor jeg akkurat kom til deg og hvorfor du er den eneste som kan hjelpe meg. Mannen holdt på med en forskning og det var oss han forsket på.”
Masken var vanskelig å holde, men han klare det. Fantes det slike steder fortsatt ute i verden?
”Forsket på hva?”
”Om det gikk an å skape varulver. Lite visste han at det allerede fantes noen. Han gjorde meg om til en varulv. Noen fant ut av det og tok han og hans arbeid ned. Jeg klarte å rømme, men skadene var allerede gjort. Ulven inni meg er vill og jeg har ingen kontroll over den”
Jacques prøvde å holde fatningen, han hadde ALDRI i verden sett noe slikt komme.
Det kom et kremt ”Hva mener du?”
”Du vet hva jeg mener” blikket gikk ned på blandet som lå foran henne.
Han visste utmerket godt hva hun mente. En varulv som ikke hadde kontroll var en farlig varulv og den var nødt til å fjernes.
”Jeg vil at du skal bli min trener. Det er det jeg trener hjelp til, en som kan hjelpe meg med å få kontroll over ulven inni meg. Du har kontroll over din, sant?”
”Selvfølgelig” hvis ikke hadde han ikke vært i livet ”Men det er en ulv som er en del av meg, en som født sammen med meg, en del av min sjel. Din er laget”
”Det er derfor jeg trenger hjelp av en varulv. Deg”
”Det kan bli litt vanskelig”
”Hvordan det?”
”Både fordi jeg ikke driver med å trene unge varulver, har aldri hatt en interesse for det. Og fordi avgjørelsen ikke er opp til meg å ta”
Frida virket såret og skuffet ”Men…”
”Men jeg kan hjelpe deg. Hjelpe deg med å få en trener. Kjenner mange som har trent unge varulver. Durand er veldig flink, han var min trener”
”Men jeg vil ha deg. Har hørt my fint om deg”
”Avgjørelsen er dessverre ikke min å ta”
”Hvem sin da?”
”Lederen av flokken min, Victor. Ingen avgjørelser som angår flokken blir tatt uten at han har sagt sitt ord” papirene ble lagt ned på bordet og hendene foldet.
”Men dette angår ikke flokken din”
”Jo, dessverre. Du er en varulv som er på vårt område og du vil at jeg skal hjelpe deg med varulvsaker. Det kunne ikke ha angått flokken mer. Dessuten bør du få en som har mer erfaring i dette feltet”
Tårene kom ”Så du vil ikke hjelpe deg?”
”Jo, men jeg har verken den erfaring eller makt til å hjelpe deg på den måten du ønsker”
Stillheten kom tilbake
”Vi kan dra direkte til Victor nå”
”Kan vi ikke vente til i morgen?”
Jacques smilte, hun hadde tenkt til å stikke utav. Det hadde ikke gått slik hun hadde planlagt. ”Nei, dessverre. Victor vet allerede om deg og jeg er ening med han om at det er farlig å la en uttrent varulv løpe rundt i Belley. Du trenger ikke å være redd, jeg skal være med deg hele tiden”
Frida reiste seg opp ”Hvordan vet han om meg?! Vet andre varulver om meg?”
”Alfaen kan mota og sende tanke av flokkmedlemmer. Flokkmedlemmer kan ikke sende til hverandre, alt må gå gjennom alfaen. Jeg fortalte Victor om deg da du nevnte trener, og han vil se deg. Beklager, men jeg var nødt”
”Men jeg vil ikke møte noen Victor!” det var panikk i stemmen
”Rolig, jeg kommer til å være med deg hele tiden. Victor er alfaen til alle flokkene i Frankrike, lederen over Lynkan. Han startet den for mange hundre år siden og målet var å drive alle vampyrene ut av Frankrike og gjøre landet trygg for menneskene. Om du blir akseptert av han så kan du ikke få en bedre sjanse. Dette er din eneste sjanse”
”Men…”
Jacques reiste seg ”Jeg er glad du valgte å komme til meg, og jeg vil hjelpe. Om du trenger meg vil jeg alltid være der” med det mente han det psykologiske. Hun hadde hoppet over mye av historien, veldig mye. ”kom”
”Er du sikker på at han ikke vil skade meg?”
”Ja” løy han, ingenting var helt sikkert med Victor ”Ikke bekymr deg, du ville ha hjelp og jeg gir deg den beste hjelpen”
”Ok da..” nølende reiste den spinkle kroppen seg og fulgte etter Jacques ut av venteværelset.
Døren ble låst og papirene brettet for å bli lagt i lommen.
”Victor er veldig gammel og fransken hans er vanskelig å forstå. Om du ikke forstår han se bort på meg og jeg vil forklare. Victor liker ikke å gjenta seg selv. Og for all del, ikke se han inn i øyene!”
Trappene knirket og mørket gjorde det vanskelig å se, men det var ikke nødvendig med lys. Jacques kjente bygningen ut og inn. Tannlegelukten kunne kjennes i første etasje, men Jacques merket den så vidt. Vaner kan gjøre en blind.
I bakgården sto en sort BMW, det var Jacques sin øyestein. Ikke hans største for det var hans lille familie bestående av Adela og hunden Lalla. Han var en mann og biler holdt hans interesse, men hans familie betydde langt mer. De var levende og kunne ikke erstattes, biler kunne det.
Utenfor regnet det sidelengs og vinden ulte som en sulten ulv. Blader ble vasket vekk fra asfalten med en enorm styrke.
”Det er bare å hoppe inn. Alt kommer til å bli bra igjen” Det kunne i så fall ikke bli verre
Frida åpnet døren, men nølte
”Hva er det?”
”Jeg tror ikke jeg kan” og hun løp av gårde
”Nei! Frida, ikke!” Victor kom til å jakte henne ned. Hele flokken visste om denne varulven. ”Kom tilbake!”
Men Frida var forsvunnet. Jacques løp etter, men jenten var alt vekke. Regnet og vinden gjorde det umulig for han å følge lukten av henne.
- Victor, hun er løs i byen
- Flokken vil finne henne, han var lite fornøyd.
Knytteneven ble slått hardt inn i en vegg like ved ”Filleren!”
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: ma. 14 sep. 2009, 21:06    Emne: Svar med sitat

kuult, skriv mer:D du er kjempe flink å skrive.

og skal du ikke poste mer av "det ingen andre så"?
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ma. 14 sep. 2009, 22:06    Emne: Svar med sitat

jeg har helt glemt å poste der, skal ligge ut et kapittel Wink. Visste ikke at det var folk som fulgte så grådig med på den Smile
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: ti. 15 sep. 2009, 19:56    Emne: Svar med sitat

jeg følger med, og jeg krever at du legger ut mer. O:
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no