Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Når de døde også snakker

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ti. 06 okt. 2009, 00:19    Emne: Når de døde også snakker Svar med sitat

Bare en historier der jeg blander to av mine store interesser; psykologi og ånder Very Happy




Når de døde også snakker




Prolog




Prolog

”William!”
Lyden av hastende skritt bar lagt av sted i tunellen og ledet den mot det som ventet i enden, den som hadde mørke som sin venn.
Alt lys Laura hadde var et stearinlys som hvert øyeblikk ville slukne. Det blonde håret var tatt opp i en hestehale i et forsøk på å få det borte fra ansiktet. Frykt lyste i øyene, men det ble gjort et forsøk på å gjømme det bort. Tid var knapp og Laura visste det godt. Uten å se seg tilbake gikk hun i en stødig gange. Dette var noe hun måtte gjøre både for seg selv og sin venn.
Dryppende lyder av vann fra taket blandet seg inn i lyden av pust og skritt. Det hele gav en klaustrofobisk følelse, følelsen at veggene ville bli levende og skvise deg. Tunellen var bygget opp av rødbrune murstein, noe som fikk tunellen til å virke enda smalere.
”William, du er jo allerede død! Hva er du redd for?”
Selvfølgelig var Laura selv redd, men aldri om hun ville innrømme det til seg selv. Det var visse ting man aldri innrømte ovenfor seg selv!
”Du skal liksom være min guide. Du guider ikke meg nå. Du rømmer vekk” Instinktene fortalte Laura at hun også skulle løpe vekk, vekk fra dette stedet som fikk hårene i nakken på henne til å stå rett opp.
Laura bet seg i leppen og tittet over skulderen, skulle hun gjøre det samme som William?
Nei, det var for sent å snu nå. Dette var hennes oppgave og hun som skulle fullføre den. At hun ikke kom ut igjen visste Laura utmerket godt var en mulighet. Laura var ikke redd for døden, hun hadde tross alt mange venner som var død. Selv William, hennes trofaste venn var død. Noe han hadde vært i snart 100 år.
”Au!” lyset falt ned i en dam og sluknet. Det lille lyset Laura hadde hatt var borte og alt rundt henne var bekmørkt. Hånden ble viftet fram og tilbake i luften for å lindre brannsmerten av lyset, det hadde brent helt ned til fingrene hennes.
Hva skulle hun gjøre nå?
Pusten gikk fort og øyene prøvde å skimte noe.
”William… jeg trenger din hjelp nå..” tårer samlet seg i øyekroken og stemmen var nesten som en hvisking.
Ekkolyden av dråpene som traff bakken ble forsterket av mørket og kunne nesten høres ut som et dyr som kom nærmere og nærmere.
Drypp. Drypp. Drypp. Det skulle ikke mye fantasi til for å få dem til å høres ut som noe annet.
Laura begynte å rygge, hun klarte ikke dette. Flere tårer samlet seg og hodet ble ristet på. Aldri om hun kom til å klare dette. Aldri.
Helt uten videre ble alt stille og alt Laura kunne høre var sin egen pust, som gikk om et lokomotiv. Hun stoppet opp. Aldri om hun hadde trodd det, men nå ønsket hun lyden av dråpene tilbake. Følelsen av å ikke være alene bygget seg opp. Den paranoide følelsen som kunne selv få den sterkeste person til å virke gal.
”William?” Laura håpet med hele sitt hjerte at det var William.
Ingen svar.
”William, er det deg? Plis svar hvis det er deg”
Før Laura visste ordet av det kastet en kraft henne ned i bakken. Lyden av skallen som traff bakken var kvalmende. Den samme kraften tok et tak i beina og dro henne innover mot det som ventet i enden. Instinktene fikk henne til å glemme smerten og heller å kjempe mot kraften. Hendene prøvde desperat å finne noe feste som de kunne holde fast i, men bakken var for sleip.
”Hjelp! William!” men hun visste at det var nyttesløs. William var borte, akkurat som han hadde fortalt henne før han forsvant. Hun var helt alene…
Hendene fikk et grep om noe som kunne minne om et rør. Det var kaldt og nesten like sleipt som bakken selv. Laura limte armene rundt røret og begynte å sparke mot kraften. Lett som ingenting røsket kraften henne løs og slengte henne inn i veggen. Øyene mørket og bevisstheten forsvant før hun fikk kjempet noe mer.







Kapittel 1

Laura satt utenfor på skolebenken. Med lengtende øyner fulgte hun med på en gruppe på hennes egen alder som satt sammen litt lengre vekke og diskuterte gutter, sminke og klær.
Et sukk unnslapp leppene. En lett bris la håret over ansiktet og gjømte de klare blå øyene. Hendene var knyttet til en knyttneve. Skulle hun gå bort til dem? Var hun populær nok til det?
Aldri i sine 16 år hadde Laura vært populær, men hun hadde aldri trengt å være det. Verken populær eller upopulær var noe Laura ville være, hun ville være normal. Normal.
Hun sukket enda en gang og kastet et nytt blikk bort på gruppen. Laura var flinkere med de døde enn hun var med de levde. Rart, men sant. Helt siden Laura var liten hadde hun sett spøkelser, eller ånder som de helst liker å bli kalt. Mens andre barn lekte med dukker lekte Laura med barn som allerede var død. Det kunne virke kult for noen å se ånder, og skremmende for andre, men for Laura var det verken kult eller skremmende. Dette var en jobb.
Neglene boret seg inn i håndflaten og ett sinne bygget seg opp, ett sinne mot seg selv. Det var bare å gå bort til dem, var det ikke?
Motet ble samlet opp og hun hoppet ned fra benken. For å drøye tiden litt ut knøt hun skolissen.
”Ta deg sammen” mumlet hun til seg selv. ”De biter ikke. Hva er det verste som kan skje?”
For å være på den sikre siden ble skolissen knytt to ganger. Et nytt blikk ble kastet bort på dem og lungene ble fylt med luft. Uten å nøle lengre gikk hun bort til dem. Samtalen hadde blitt spilt i hodet flere ganger og Laura kunne hva hun skulle si utenat. Det skulle begynnes med én hei og så skulle hun spørre hva de holdt på med, like etter skulle hun spørre hvor hun ene hadde kjøpt genseren sin.
Gruppen besto av fem jenter på hennes egen alder og hvem som var lederen var ikke vanskelig å se.
Bare noen få meter fra dem var Laura på vei til å snu, var hun verdi nok til å prate med dem? Hva ville de si om hun plutselig snakket til dem?
Laura bet hardere i leppen og holdt pusten. Hun merket ikke lengre smerten av neglene som boret seg inn i håndflaten, all fokus var på gruppen. Alt annet var bare luft.
En fra gruppen merket Laura og sa noe som fikk de andre til å snu seg.
Dette fikk hjerte til å slå fortere og knyttnevene til å bli mer knyttet.
”Hva vil du?” spurte lederen før Laura fikk begynt på sin introduksjon. Dette tok Laura helt uventet.
”Hva? Hæ?”
”Jeg sa: hva vil du?” stemmen var verken vennlig eller sint, den var nedlatende.
”Eh… Jeg lurte på om du vet hva klokken er?” Det var det første som kom opp i hodet.
Blikket til lederen Sara gikk ned på hånden til Laura ”Du har en klokke selv”
”Den er stoppet” løy Laura fort ”Vet du hva den er?”
Hånden ble tatt gjennom håret på en dramatisk måte og øyene var vurderende. Leppene som var full av lippgloss som glitret i det svake sollyset og øyene var tung av øyeskygge.
”Klokken er rund” det kom et ertende smil.
”Jeg vet det. Hvor mye er den?” Hun prøvde å ignorere fnisingen til de andre.
”Hvis du snur deg så henger det en stor klokke bak på veggen”
Laura lukket øyene, selvfølgelig. Hun hadde vært så dum… Uten å si ett eneste ord til snudde hun og gikk tilbake til benken. Fristedet.
”Ikke si ett eneste ord. Jeg vil ikke høre noe” sa hun til den litt eldre mannen som sto og ventet på henne ved benken. Han kunne ligne på Albert Einstein, bare at han hadde skjegg og hadde et litt smalere ansikt. Det ene øyebrynet var løftet og Laura visste at han ikke kom til å holde munn. Dressen til William var fra slutten av 1800 tallet, noe som gjorde at man tydelig kunne se at han ikke levde i 2000. Den var tykkere enn dagens dress og ikke av samme stoff. William døde i 1911 av hjertestans og var nå hennes guide. Alle som var som Laura hadde sin egen guide eller hjelper som noen kalte det. Av alle de kule personene som var død og som hun kunne ha fått så fikk Laura en gammel professor i filosofi. En kjedelig professor.
Man kunne egentlig tenke på alle fordelene det kunne være å ha en hjelper som var død. De kunne hjelpe deg med å jukse på prøver med å si alle svarene, hente ting når man var for lat til å gjøre det selv, skremme personer som man ikke likte, mulighetene var mange. William gjorde ikke noe slikt.
Laura satt seg på benken og slo lett i den. Hvorfor måtte det være så vanskelig? Det var vel akkurat det samme å snakke med de døde som å snakke med de levende?
”Jeg er nettopp kommet tilbake fra åndeverden og vi har fått en ny oppgave” William sto fortsatt på samme plassen og blikket var på gruppen som Laura nettopp hadde snakket med. Med en enkel bevegelse ble slipset rettet på, en lei uvane han hadde.
”Enda en ånd som vi skal hjelpe over til den andre siden?”
”Ja, en enkel og fin oppgave”
”Når skal jeg få lov til å gjøre noe skikkelig?”
”Å sende forvirrende ånder over på den siden er en skikkelig oppgave”
Laura møtte blikket til William. En som ikke var vandt med å se inn i øyene til en død person ville ha syntes det var svært ubehagelig, som å stirre inn i døden selv. Laura hadde ingen problemer med å stirre de døde inn i øyene, hun var tross alt flinkere med dem enn de levde.
”Du vet hva jeg mener. Det må finnes viktigere oppgave vi kan gjøre”
”Det er ikke noen andre oppgaver”
”Men det må finnes andre oppgaver vi kan gjøre”
”Der er ingen andre oppgaver for oss”
Laura sukket og reiste seg opp ”Timen begynner. Skal du være med meg inn?” Sekken ble slengt på ryggen og blikket gle over skoleplassen. Da plassen nesten var tom gikk hun mot inngangsdøren, det var bare en gammel vane hun hadde. Laura likte skole og hun likte å lære. Karakterene hennes var gode og hun hadde veldig lite fravær (prøv å skulk når du har en gammel professor som hjelper), men hun følte at hun skilte seg ut som en sår tommel.
”Jeg synes du kan hjelpe meg med prøven jeg skal ha” Det var delvis en spøk siden hun allerede visste svaret.
”Jeg er ikke her fordi at du skal få jukse”
Laura himlet med øyene og gikk inn i skolebygningen og mot klasserommet. Utenfor begynte det å samle seg mørke skyer og regn. Vær hadde aldri plaget Laura, hun tok alltid alt som det kom når det gjaldt vær. Det fantes ikke dårlig vær, bare dårlig klær.
Inne i klasserommet satt hun seg ned på sin faste plass like ved vinduet i midterste rekke. En plass hun hadde personlig plukket ut. Klassen til Laura var stor og bråkete. Nesten litt for stor og bråkete. For en som ville lære var det irriterende, men siden det å ville lære var ut blandt de andre hadde ikke Laura gitt beskjed til læreren.
William vandret sin vante runde rundt i rommet og klaget som vanlig på hvordan skole hadde utviklet seg siden da han var lærer. Det hendte at noen merket han, ikke han personlig, men at noen så på dem. Noen mennesker var mer sensitiv mot de døde enn andre, og det var de som ofte kastet et blikk over skulderen og i retning av William.
Laura lente seg tilbake i stolen og betraktet utsikten fra vinduet, hvis det kunne kalles en utsikt. Det var en liten mark med en skog i enden. Et høyt gjerde var plassert i enden av marken for å hindre elvene å gå inn i den, men den var full av hull som elevene hadde laget opp gjennom årene.
Et skjevt smil kom fram og hun ristet lett på hodet av alt de unge gjorde.
En sort skygge dukket opp midt på marken og begynte å ta form til en kvinne. Det tok ikke Laura lang tid før hun kjente damen igjen. De døde kunne reise på en langt mer effektiv måte enn de døde. Tid og rom var ikke en del av deres dimisjon.
”Hva gjør Sofia her?” spurte William seg selv og stilte seg bak Laura. Det hendte at hun skvatt når William gjorde slikt.
”Sikkert snakke med oss”
”Du har time så du blir her. Jeg går ut”
”William, det er ikke rettferdig. Hun vil sikkert snakke med oss begge”
”Du er levende Laura og da gjør du det de levende gjør. Jeg er død og jeg gjør det de døde gjør. Det er en veldig viktig grense. Du har allerede begynt å miste grepet på den levende verden og jeg vil ikke tillate at du forsvinner mer fra den. Fullfør timen” og med det forsvant han gjennom veggen.
Blikket hennes fulgte med på William og Sofia. Sofia hadde på seg en grønnlig kjole med frynser på endene. Håret var tatt opp i en ball og hun kom fra en helt annen tidsepoke enn William. Det er kanskje rart for en levende å forstå, men de døde oppfører seg akkurat som menneskene. De alle har vært levende en gang. Ånder kan reise rundt å besøke hverandre og har sine egne jobber, akkurat som samfunnet til de levende.
Sofia begynte å peke litt fram og tilbake. Da hun pekte på Laura ristet William på hode og sa noe som fikk Sofia til å senke øyebrynene.
Laura holdt på å dø av nysgjerrighet!
”Laura”
Stemmen til læren dro henne tilbake til denne verden. Hva enn Sofia ville måtte det vente til timen var ferdig.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.


Sist endret av Carlisle to. 08 okt. 2009, 23:18, totalt endret 1 gang
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: on. 07 okt. 2009, 22:13    Emne: Svar med sitat

så kult. skriv mer:D
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: to. 08 okt. 2009, 23:21    Emne: Re: Når de døde også snakker Svar med sitat

Jeg sliter virkelig med å finne en god historie til Jacques... Har en uvane å bruke han en del, men jeg liker å bruke personer som jeg allerede har skapt for de er lettere å komme inn på. Dessuten er det lettere for dere som har lest flere av mine historiere med å komme inn i historien fordi dere kjenner til personlighetene. Det er ingen varulver i denne historien Wink.



Kapittel 2





Jacques lot blikket hvile på mappen som lå foran han på skrivbordet. For de fleste kunne det virke som en hvilken som helst mappe. Den var lysebrun og i A-4 format, men for Jacques inneholdt mappen hans største mysterium.
Hånden børstet vekk usynlig støv og gjorde en bevegelse for å plukke den opp, men det ble ikke gjort. I stedet ble koppen ved siden av løftet opp og ført til munnen.
Sorte skyer ble synlig utenfor og de kastet mørke skygger rundt på kontoret. Lyset bak Jacques var det eneste lyset som var i rommet, noe fikk resten av rommet til å virke øde og forlatt. Skrivebordet var ekstremt ryddig og utenom en bærbar data var det bare en plante, et bilde og holder til blyanter å se.
Jacques var stor, ingen andre ord kunne beskrive han bedre. Ikke feit eller overvektig, han var bare breiskuldret, høy og hadde en tykk beinbygning. Den type som ville ha fått deg til å nøle hvis du hadde møtt han i en mørk bakgård. Til tross for sitt utseende var Jacques veldig rolig og vennlig, en man alltid kunne regne med.
Håret var begynt å gå fra sort til grå og Jacques var i slutten av 40 årene. Det var bare en farge Jacques kledde seg i og det var sort. Det sies at øyene er vinduet inn til sjelen og ved å se inn i øyene kan man se hvilken person personen er. Uansett om slikt er sant eller ikke så fikk man en ro over seg ved å se inn i øyene til Jacques. Øyene lyst av erfaring og kunnskap både om livet og alt rundt, en lytter som alltid har gode råd på lager.
Jacques likte å lytte og hjelpe, og det var litt hvorfor han hadde valgt yrke som psykolog. Det var et yrke han tok svært alvorlig og hadde jobbet hardt for.
”Hmmm” fingrene trommet på mappen. Hans barndomsvenninne som jobbet i politiet hadde nettopp ringt og fortalt han at det hadde dukket opp nye bevis i saken de kalte ’Den latinske jenta”. En sak som var over 10 år gammel og som fortsatt sto som et spørsmålstegn hos de som jobbet med den. Da han spurte hva slags bevis hadde hun bare sagt at det måtte bli over en middag som han spanderer.
Den ene munnviken ble dratt opp til et humoristisk smil; Adela var den eneste som kunne komme opp med noe slikt. Den typen man enten hatet eller elsket.
Med sine grove fingrer tok han forsiktig av strikket som var rundt og åpnet mappen. Årene i en låst skuff hadde ikke tatt sin toll på den og den virket like ny som den gang han hadde lagt den ned i skuffen. De første sidene var politirapporter som Jacques kunne utenat og han bladde fort gjennom dem. Hårene reiste seg fra armene da han kom til sine egne rapporter, sin egen skrift.
Minnene strømte på og ti år virket heller som ti minutter. Alt var like fersk som dagen selv og alt var fortsatt et like stort mysterium.
Adela hadde ringt han på mobilen siden han hadde fri fra jobb den dagen og hadde begynt samtalen med: ”Studerte ikke du latinsk på universitetet? Vi trenger deg nede på stasjonen fordi du har kunnskap om både psykologi og latinsk”
Og med det befant Jacques seg like etter i bilen på vei ned til politistasjonen. Adela hadde møtt han i døren og ført han til en liten jente som satt helt stille i et rom med noen ansatte fra helevesenet og politiansatte. Krøller som korketrekkere sto ut alle veier og klærne hun hadde på seg var dekket av jord og barnåler. Bortsett fra noen småskrammer virket jenta helt fin, og det at hun hadde mistet foreldrene. De var sporløs forsvunne og han kunne høre noen diskutere hvordan noen kunne klare å forlate en slik jente. Rett og slett ondt sa en av dem.
Jacques løftet et øyebryn, de visste ikke hva som hadde skjedd med dem enda. Uten å si ett ord satt han seg ned på huk like ved jenta og Adela begynte å forklare hvordan noen hadde funnet jenta like ved hovedveien som førte ut av Belley og mot Lyon. Paret som fant henne hadde prøvd å snakke fransk til henne siden de bare var turister i Frankrike, og da hun ikke forsto fransk prøvde de på engelsk og sitt eget morsmål som var tysk, men ingenting hjalp. De tok henne dirkete til politistasjonen og da hadde hun sagt ”esurio” noe som en ansatt kjente igjen som latinsk for sulten for hun hadde brukt ordet mye selv som en spøk da hun gikk på universitetet. De visste ingenting om jenta, verken navn eller hvor hun kom fra.
Det hadde gått en god del år siden Jacques hadde brukt latinsk og han kunne ikke lengre snakke det flytende. Glemmeboken hadde slukt det meste, men han klarte å koke sammen noen setninger. Jenta var veldig skeptisk til ukjente noe som gjorde at det tok hele kvelden før Jacques fikk hennes tillitt, og da hadde han både lekt og gitt henne bestikkelser hele veien.
Hvor kom hun fra? Hvorfor kunne hun bare latinsk? Det var spørsmål som de enda ikke hadde svare på.
Jacques ble dratt tilbake til sin egen verden av et lyn som skar over himmelen og lyste hele kontoret opp i ett sekund. Like etter buldret veggene av torden. Fingrene bladde seg gjennom papirene til det han leitet etter dukket opp. Rapporten som ble skrevet nøyaktig fire uker etter jenta ble funnet.
Jacques ble en del av saken fordi han kunne latinsk og den jenta hadde mest tillitt til for øyeblikket, og selvfølgelig siden psykologi var yrket hans.
Akkurat fire uker etter hun ankom politistasjonen hadde jenta klart å vandre ut av bygget til barnevernet, gått nesten fire kilometer på vanlig kommunal vei og inn i en skog helt uoppdaget. Kan en fem år gammel jente gjøre noe slikt?
Ikke bare var det langt for små bein å gå, men hvor mye oppsikt vekker ikke en fem år gammel jente som går alene?
Jacques hadde fundert mye på dette. Han hadde gått turen hun hadde gått flere ganger bare for å følge hennes spor, han hadde kjørt turen med bil og til og med tatt bussen for han nektet å tro at hun hadde klart det alene.
Ved skogen hadde han flere ganger fulgt den kronglete stien ett godt stykke inn i skogen, over broen som gikk over en lakseelv og fulgt stien videre til han kom til et høyt gjerde. Det var gravd et lite hull under gjerde som jenta hadde brukt, men det virket for gammelt til at hun kunne ha laget det da de fant henne. Jacques hadde klatret over gjerde og gått de 50 meterne til plassen de fant henne igjen flere timer senere den dagen.
De første tre årene var det nesten en ukelig tur og han nektet å tro at hun klart det alene. Hvordan hadde hun visst veien dit? Hvorfor hadde hun ikke stoppet på lekeplassen hun hadde gått forbi? Eller tivoliet? Slikt pleier å trekke mer oppmerksomhet enn en skog for et barn.
Det som virkelig var hårreisende var at jenta hadde gått dirkete til sine døde foreldre. Hun hadde gått den strake veien fra barnevernet til foreldrene. Da politiet fant henne satt hun ved siden av sin mor og lekte med en gammel fillete tøydukke. Flere som var vitner til dette hadde begynt å gråte, og Jacques var glad for at han ankom senere. Det virket som et hvilket som helst mord, bare at morderen aldri ble funnet.
Hva gjorde de ute i skogen og hadde de med seg datteren? Hvorfor akkurat det stedet?
Det var mange spørsmål, altfor mange. Nesten til å bli gal av!
Lille broren til Jacques Robert, sammen med sin kone, adopterte henne. Dette gjorde at Jacques hoppet av saken for fare for interessekonflikt, han var jo onkelen hennes nå. Mysteriet rundt saken hadde gjort at han aldri helt hadde klart å legge den fra seg, noe Adela tydeligvis heller ikke hadde klart.
Hvilken nye bevis? Etter å ha bladd gjennom papirene ble mappen lukket igjen og strikket tatt på. Blikket gikk ned på armbåndsuret; tre timer til han skulle møte Adela.
Kanskje han skulle drepe litt tid med å være med sin niese? Hun hadde lenge tytt om at de snart måtte gjøre noe sammen. Skolen var vel slutt nå?
Mobilen ble tatt opp og han bladde gjennom telefonlisten til han fant nummeret han var ute etter.
”Dr. Algeron” Jacques kjente igjen stemmen til sin yngre bror med en gang.
”Jeg vet utmerket godt at du er lege”
”Jacques?” En latter fylte samtalen ”Du vet at jeg ikke er synsk. Nummeret ditt sto som skjult.”
”Beklager, jeg glemte å rette på det. Min feil”
”Hvem er det nå du har ringt som du ikke vil skal ha nummeret ditt?” stemmen var ertende.
”Du skulle bare ha visst, lillebror”
”Er det vært å bli nysgjerrig?”
”Egentlig ikke. Grunnen til at jeg ringer er fordi jeg lurer på når min niese er ferdig på skolen i dag. Du vet vel ikke det?”
”Gi meg to sekunder”
Jacques tok mobilen på høyttaler og la den på bordet mens han la mappen ned i skuffen igjen. Hvilket bevis var det Adela snakket om? Bevis som kunne føre til morderen? Bevis om hvor jenta kom fra?
”Hello, Jacques… Er du der?”
”Ja, beklager. Var bare litt inne i et arbeid. Når slutter hun?”
”Om 20 minutter”
”Greit at jeg kidnapper henne?”
”Selvfølgelig, du vet hvor glad hun er i deg. Tror hun føler seg litt glemt siden du har jobber så mye i det siste”
Jacques kunne nesten høre at Robert himlet med øyene
”Du får det sikkert vanskelig med å gjøre det godt igjen”
Jacques smilte ”Vi får se på det” svarte han mens han reiste seg opp og tok på seg jakken ”Du vet det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse”
”Det er vel det. Dere får kose dere og jeg skal gi beskjed til Marthe at hun ikke kommer rett hjem i dag. Vi prates”
”Takk. Ha det”
”Adjø”
Mobilen ble lagt tilbake i lommen og han gikk ut av kontoret. Laura kom til å få seg en overraskelse når hun kom ut fra skolen.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no