Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Når noe galt, kan føles riktig.

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Demitri
Volturivakt


Registrert: 22.03.2009
Innlegg: 5305

InnleggSkrevet: on. 10 mars 2010, 22:49    Emne: Når noe galt, kan føles riktig. Svar med sitat

Når et galt valg, kan føles ganske riktig.

«Du er skyldig!» skrek politimannen, der jeg satt med håndjern lenket rundt håndleddene på meg. Jeg pustet tungt inn, og lett ut for så å ta imot enda et dumt spørsmål fra han. Hva trodde han om meg? At jeg ville avsløre alt? At jeg kunne fortelle alt som hadde skjedd? Det er et vondt minne som vil alltid være på plass i hjernen min.

«Den svenske jenta, skulle aldri stolt på henne» sukket jeg litt for høyt. «Interessant.» det ble en lang pause. «Snakk!» Skrek han til meg som jeg skulle være tunghørt. «Ok jeg skal fortelle, men kan de vennligst slutte å rope slik. Jeg er ikke tunghørt da mann!» Bjeffet jeg tilbake. Politimannen satt seg rolig ned på stolen, selv om det tok en evighet. De tykke lårene kunne man høre brake mot den spinkle stolen, man skulle nesten tro stolen ville falle sammen. Men så begynte jeg å fortelle, min lange versjon av historien for så å dra ut litt tid.

«Hvordan skal jeg begynne...» tenkte jeg høyt og så opp i taket. Politimannen ble lettere irritert, som jeg kunne se i hans ansikt, som allerede var rød-lilla. «Vel, det var en gang tre geiter, som skulle til seters» jeg stoppet opp og begynte å små le. «Ha-ha-ha, veldig morsomt. Jeg tåler snart ikke mer av deg» glefset han med den store kjeften sin igjen. «Jeg skal være en snill ung herre, deres majestet» sa jeg lavt. Og begynte å mimre for meg selv. Jeg gikk inn i min egen verden, så jeg skulle overse at han hørte.

«Kommer du eller!» ropte Caroline. Hun som var så vakker, med svensk nasjonalitet. Jeg som trodde svenskene var dumme idioter, som ikke kunne si alfabetet riktig engang. Men hun her var perfekt. Og for en fasong! Jeg må si jeg la ekstra godt merke til 'melkeplassen' som jeg kalte den delen av kroppen. Gud hvor skjønn hun var. Vakkert blondt hår, med noen mørke striper. Merke klær, som jeg egentlig ikke
skjønte hun hadde råd til. Og noen ganger fikk jeg bare lyst å ta på henne, beføle henne og la hun ta på meg.

Men det var dessverre ikke det vi var her for, vi var bare to venner som skulle ut på byen, og på kino. Det var faktisk hun som hadde invitert meg, noe jeg ikke skjønner helt. Hvordan kunne en så perfekt skapning velge meg. Hun var skjønnheten og jeg var udyret. Noen ganger kunne hun være litt irriterende, når hun gav meg valpe blikkene som var et tegn, på at hun ikke hadde penger. Og da var det jo bare en person som kunne betale, akkurat meg. Det var hun som bestemte alt, noe jeg egentlig var ganske fornøyd med. Hun bestemte at vi skulle se filmen 2012, selv om jeg ikke trodde på jordens undergang. Men det gav meg frysninger i ryggen fordi om. Tenk om det faktisk skjer, så har ingen trodd på det. Da går det vel rett vest med menneskeheten.

«Bla bla bla» hørte jeg en sur stemme i bakgrunnen si. Det var politimannen. Jeg åpnet øynene forsiktig, og så på han. «Hva? Jeg sa jeg skulle fortelle hele historien. Nå skjer det uansett noe spennende snart» jeg drog veldig på ordene. Det var ganske gøy å plage en politimann, mye gøyere enn jeg trodde. «Må du si alle detaljer i hvert eneste sekund?» spurte han frekt. «Frekk også nå? Da kan jeg vel like gjerne gå. Du får enten alt eller ingenting» sa jeg, mens jeg fniste for meg selv. Han gav meg et forvirret utrykk. «Ja, bare fortell alt fra din nyeste bok «dette er min livshistorie» han sukket. Men han var politimann, han skulle høre på mine vakre ord, og min elskverdige stemme.. «God ide, skal vurdere å gjøre dette til en bok, men nå forsetter jeg» Jeg lukket nok engang øynene og så for meg hva som hadde skjedd.

Filmen var nå ferdig, og Caroline grep hånden min. Jeg holdt på å reise meg fra setet, men hun dro meg tilbake. Jeg falt tungt tilbake i stolen med et plask. Hun tok godt tak i jakken min og dro meg langsomt mot henne. Jeg begynte å se på leppene hennes.
De var vakre og lipglossen hun hadde på seg, skinte i kino lyset. Hun sa med en stemme, som nesten hørtes desperat ut. «Kyss meg» Jeg begynte å lene meg sakte bortover mot leppene hennes. Det føltes som en evighet. Som om Michael Jackson kunne hatt et sceneshow eller sunget Billy Jean, uten at leppene våres hadde møttes før sangen var slutt. Jeg følte at alle rundt i kinosalen stirret på oss, de var som journalister fra Se og Hør, som ville ha noe å poste i magasinet sitt. Nå møttes leppene våres. Endelig! Tenkte jeg mens jeg følte de nokså klissete, men ganske myke leppene trykke seg mot mine. Det var deilig, som om hele verden ikke var der. Det var bare oss to. Det perfekte kyss. Det ble vel mer til klining etter en stund. Jeg klarte ikke å slutte. De deilige leppene. Jeg måtte beføle håret hennes. Hun sluttet brått å kysse meg, grep jakken sin fra kinostolen og løp sin vei. Hva gjorde jeg galt?

Jeg begynte å løpe etter henne, men når jeg kom ut av kinosalen, var hun alt borte. Jeg så rundt meg, det var mange mennesker, men ikke en Caroline å se. Jeg kavet meg frem i ku flokken av mennesker, som presset og dyttet meg. Jeg følte en trang for å rope. «Caroline!» jeg følte jeg ropte ut i det ville. Men når ordene kom ut av meg, så jeg en person med blondt hår snu seg. Det var hun, like vakker som jeg husket henne for fem minutter siden. Jeg kavet meg enda fortere gjennom flokken, dyttet og presset meg fram. Hun sto i en kø. Dette var min eneste sjanse. Jeg begynte å rope navnet hennes, og hun sto forsatt å så på meg. Men det var ikke det varme blikket som jeg husket, det var et kaldt blikk.

«Hva skjedde så?» avbrøt politimannen. «Alt jeg hører nå, er detaljer over en jente som du tydeligvis var forelsket i. Kanskje derfor du drepte vennene hennes?» spurte Politimannen. «Du forstår forsatt ingenting du? De var ikke vennene hennes!. Hør resten av historien, det kommer mye mer» Jeg sukket og så irritert på politimannen. Han satt spørrende og så på meg. Jeg lukket nok engang igjen øynene for å forsette å fortelle hva som hadde skjedd.

Etter å ha stått stille i noen sekunder, bare for å stirre på hennes kalde blikk, ble det varmt igjen. Jeg gikk rolig bort til henne for å spørre hva som hadde skjedd, og hva jeg hadde gjort galt. Hun svarte meg at jeg ikke hadde gjort noe galt, noe som er et ganske normalt svar å få tilbake. Vi gikk ut av kinoen, og holdt hender. «Lyst å bli med hjem til meg, har bil.» spurte hun meg. «Ja, gjerne» sa jeg med et mest mulig sjarmerende svar.

Vi gikk mot bilen og hun kysset meg på kinnet engang. Jeg følte hvordan heten slo der kysset hadde truffet. Jeg satt meg forsiktig inn i bilen, med bena først inn for å plassere de på golvet. Hun satt seg inn, og startet bilen. Jeg følte en trang for å kysse henne, og bøyet meg mot henne. Hun så bak og nikket. Jeg følte plutselig en utrolig smerte i nakken min, og nervene fikk et sjokk. Jeg begynte etter hvert å bli søvnig. Det var noe som stakk inn i nakken og verden begynte etter hvert å bli sort. Alt jeg kunne høre var ekkoer som hvisket «unnskyld» flere tusen ganger. Og et varmt lite kyss på mine kalde lepper.

«Hva var det hun stakk deg med?» spurte politimannen meg. «Jeg måtte bare spørre deg om noe, så ut som du holdt på å sovne» la han til. «Ha-ha, veldig morsomt. Er vel du som skal sovne snart. Men nå kommer jo action snart så da får du vel alle svarene dine» jeg følte jeg måtte legge en plan om hvordan, jeg skulle fortelle han historien. Jeg satt en god stund og bare stirret i veggen før jeg begynte å fortelle videre. Alt var så kjedelig på er utspørrings rom. Det var to stoler, et bord og knall grå vegger.

Verden kommet etter en stund til syne igjen, alt ble helt klart. Da jeg våknet var jeg fastbundet til en stol midt i et stort lager. Det var golv laget av betong, en heisekran, som egentlig bare var irriterende, for den skygget for meg. En lyskaster som sto rett framfor meg, kanskje for å blende meg? Og selvfølgelig fire personer, alltid noen som skal stå der og stirre på deg når du våkner. De skulle bare vist hvor redd jeg er
skrekkfilmer. Jeg kunne ikke beskrive personene, men jeg så at en av dem var Caroline. Så hun var altså med på det onde laget. Da blir vel jeg superhelten i denne historien da. De alle fire kom elegante mot meg, med perfekte steg. Da kunne de bare være et kjønn, jenter. De var alle drit pene, men ingen kunne slå Caroline. Hun hadde sjarmen, glansen og perfeksjonen. De andre jentene lignet på trillinger, kanskje de var det også. Alle var brunetter, tynne, nokså spinkel egentlig. De var oversminket og ikke min type jente i det hele tatt. De bråstoppet når de sto en meter fra stolen jeg var bundet fast på. Hun ene kom bort med en kniv, og begynte å skjære den inn i huden på meg. Jeg prøvde å ikke skrike. Mens hun sakte tok knivspissen lenger inn mot kjøttet mitt. Blodet begynte å dryppe, og de andre jentene sto og lo. Caroline så sjokket ut, hun bare sto der og begynte å felle tårer. «Stopp!» ropte hun plutselig. Og alle tre jentene så på hun. Caroline tok opp en pistol, og siktet mot dem. «Ikke gjør noe dumt nå, Caroline» sa en av jentene. «Snakker du om, du ligger med hele byen, og dreper dem etter på. Kanskje lære en egen lekse nå?» glefset Caroline tilbake. De to andre jentene sto og lo. «Og ikke lat som dere ikke har gjort noe heller.» ropte hun og pekte pistolen nå mot de andre jentene. Hun forsatte: « Dere går og voldtar uskyldige gutter» jeg ble forvirret der jeg satt og hørte på de sloss med voldsom informasjon. «Jeg kan høre dere!» ropte jeg mot dem. Alle snudde seg mot meg likt «hold kjeft!» glefset alle. Og begynte å krangle igjen med hverandre.

Mens jentene kranglet satt jeg og stirret i taket, og tenkte på hvordan jeg skulle komme meg løs. Det var ingen måte. Jeg begynte å hoppe mot utgangen, for så å prøve å rope etter hjelp. Det virket helt unødvendig å prøve. For hver gang jeg hoppet, rørte jeg meg ikke mer en halv meter, og det var over 50 meter bort til inngangen. Jeg ble fort stanset. En av jentene hoppet framfor meg, og begynte å kline med meg. Jeg prøvde å gjøre motstand, men det var umulig. Jeg tror det var for å gjøre Caroline sjalu, og det klarte hun. Alt jeg hørte var et stort smell komme fra bak meg. Jeg ble truffet av et blodsprut, og jenta framfor meg falt i bakken. «Hva driver du med!» ropte jeg til Caroline. «Hun klinte meg deg, bare for å gjøre meg sjalu.» sukket hun. Jeg kunne ikke se Caroline, men jeg kunne høre alt som foregikk. Jeg begynte å høre slag, spark og andpustne jenter bak meg. Akkurat som de sloss. Der etter hørte jeg to smell til, ikke overraskende ble jeg nok engang truffet med et blodsprut. Det begynte å bli irriterende. «Skjorten min!» sa jeg på tull. Og så sjokket ned på den.

Caroline kom framfor meg nå. «Jeg beklager at du måtte se alt dette. Og jeg beklager hva jeg må gjøre nå. Jeg var det dummeste valget du gjorde» hun begynte å felle tårer mens hun fortalte meg dette. «Hva mener du?» spurte jeg. «Jeg var et dumt valg å bli sammen med. Jeg er et monster.» hun siktet pistolen mot meg. Jeg lukket øynene og ventet på at hun skulle treffe. Jeg var redd, og ble nervøs. Da smellet kom, føltes det som evigheter før kulen traff meg. Det føltes som millioner av sekunder. Nok engang kunne Michael Jackson sunget Billy Jean, eller Leona Lewis kunne hatt en konsert i England. Jeg åpnet øynene mine, for kulen traff aldri. Når jeg åpnet dem, lå Caroline på bakken, og blødde ihjel. Hun hadde skutt seg selv i hjertet. Man kunne se det på hvor det var hull i de dyre merke klærne hennes.

Jeg ble hysterisk, jeg slo så hardt mot tauet at jeg klarte å komme meg løs og løp bort til Caroline. «Nei nei, hva har du gjort? Hvorfor. Du skulle ikke gjør dette» jeg viste fra første stund at jeg hadde tatt et valg, jeg normalt ikke ville gjort. Men jeg valgte henne, fordi jeg ville prøve noe nytt. Men nå forlot hun meg, og jeg la meg ned på brystet hennes og begynte å felle tårer. Jeg så opp i luften og stirret i det tomme. Verden ble sort for meg, og jeg sovnet opp på brystet hennes. Jeg ville aldri forlate henne.

«Du er skyldig!» ropte politimannen, der jeg satt med håndjern lenket rundt håndleddene på meg. Men sannheten var en annen, kanskje han bare var en korrupt politimann som ikke ville høre min historie.

Men politimannen la til etterpå «Jeg vet du er uskyldig nå, for din historie virker så sann. Og du som var så snill og uskyldig før! Og ja, enig med hun jenta. Dumt valg å velge henne, du risikerer fengsel. Dette er ikke noe som er typisk deg, Sveinung. Jeg hadde aldri sett for meg du gjøre noe så dumt» han så fortvilet på meg. Han innså at sjansene for at jeg skulle gå til fengsel, var ganske store. «Men du var modig, du valgte kjærlighet framfor din fremtid.» han sukket. «Jeg har aldri følt noe så ekte, som det jeg følte for henne» sukket jeg for meg selv, og så på den grå veggen igjen. Jeg så meg i fremtiden, beskyldt for drap på jenter som ikke var skutt av meg, men av en jente jeg hadde valgt å elske.

Dette skrev jeg på min norsktentamen idag i sidemål Surprised
_________________
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no