Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Portvakten

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ma. 15 juni 2009, 02:00    Emne: Portvakten Svar med sitat

Fikk ikke sove så jeg skrev en liten historie Rolling Eyes Ingenting gjør hjernen mer sliten enn å la den jobbe med fantasi Laughing
Men nå bør jeg virkelig ligge meg, klokken er tre...
Håper historien faller i smak Smile


Portvakten



Det svake sollyset danset ned på en gammel gravplass som små feer og småfugler kvitret for full hals. Vårluften var som søt smak på tungen og den var frisk som sjøluft. Gravplassen lå litt avsides fra et boligfelt og hadde store eiketrær som plantet foran og med en fjellvegg i bakgrunnen. En steinmur var bygget rundt og gjorde plassen enda mer avsides. På en fin sommergård var gravplassen vakker og man kunne få en sinnsro av å sitte på benken utenfor den store hvite porten inn til selve gravplassen. Men om natten kunne plassen få hårene på nakken til å stå opp og alle instinktene dine til å si flykt, gravplassen hadde to sider. Det var ikke en kirke eller et kapell på gravplassen, plassen besto bare av gravstøtter, noen fra tidligere år og andre fra veldig langt tilbake i tid. Kirken lå litt bortenfor siden terrenget rundt denne lille gravplassen var for ulent for at en bygning kunne bygges på plassen. Gravplassen lå i en bakke og de øverste gravstøttene var blitt ødelagt av vært og vind eller vandaliserende unger. En liten sti gikk ved siden av og den var en populær for joggere. I bunnen av bakken og gravplassen var det en stor hvit port som alltid var låst og utenfor var det plassert en benk for de nysgjerrige. Det gikk mange rykter om at den lille gravplassen som lå avsides fra den store gravplassen rundt kriken var hjemsøkt, men ingen hadde funnet noe bevis for det. På den falmete hvite benken satt det en jente i femtenårs alderen, ansiktet hennes var preget av et vanskelig og et problematisk liv. Øynene var tomme av livslyst, nesten som en blomst uten farge. Jenten så ned på de foldete hendene og lukket øyene sakte, alt hun ville var å være i fred. Hva hun gjorde på gravplassen visste hun ikke, den pleide alltid å gi henne fred. Dette var stedet hun alltid pleide å besøke når livet gikk imot henne og hun hadde mistet kursen videre, de stille gravsteinene var gode lyttere. Solen begynte å krype bak fjellet for å gi plass til natten. Sonja åpnet øyene og tittet opp på himmelen, kanskje hun burde komme seg hjem? Hun hadde ikke en anelse på hvor lenge hun hadde sittet utenfor den hvite porten, en følelse sa at hun nettopp hadde kommet og en annen følelse fortalte henne at hun hadde vært der en god stund.
”Er alt bra, frøken?”
Blikket til Sonja gikk med en gang bort til kilden for lyden, hun hadde ikke hørt noen komme. En eldre mann i midten av 60 årene sto like ved henne og øyene var vennlig, slike øyner som fortalte at eieren var ikke noe annet enn vennlig og hjelpsom. Under nesen var det en liten bart som var ujevn og ørene sto litt ut, men det hadde sin egen sjarm på den gamle mannen. Det fikk han nesten til å ligne på en av hjelperne til julenissen, bare i en større format.
”Du skremte meg” sa hun uten å svare på spørsmålet hans, hun hadde den uvanen å glemme alt rundt seg og gå inn i sin egen verden.
Blikket til gamle mannen gikk opp på himmelen og han sukket ”Det kommer til å bli regn i morgen”
Sonja fulgte blikket hans og myste, hun kunne ikke se noe tegn til regn.
”De begynner å samle seg mørke skyer i horisonten” Med sine korte fingre pekte han mot en mørk dott på himmelen ”Bare det ikke blir storm, alt er så mye bedre når det er opplett”
”Hvem er du?” Sonja var alltid skeptisk mot fremmende, men noe fortalte henne at denne mannen var god.
”Beklager, jeg har den uvanen å snakke uten å presentere meg først” hånden ble rekt fram ”Alfred”
Sonja tok han i hånden ”Sonja” etternavn var ikke nødvendig, de kom nok aldri til å se hverandre igjen etter dette møtet.
Noen joggere løp bortover stien og kastet verken Sonja eller Alfred et blikk, de var for opptatt med sitt. Alfred gikk bort til muren og så over kanten ”Det er en fin gravplass, en av mine favoritter og jeg har sett mange opp gjennom årene. Forstår at du liker å sitte her, plassen er ikke så masete som andre stedet. Den har en rolig atmosfære”
Et øyebryn ble løftet hos Sonja, og hun som trodde hun skulle få være i fred. Skulle ikke den gamle mannen snart gå? ”Hvordan vet du at jeg pleier å sitte her?” stemmen var skeptisk, kanskje Alfred ikke var så snill som han virket?
Det kom en grov humring fra den gamle mannen og han smilte: ”Jeg har sett deg sitte her. Burde ikke en ung jente som deg heller være ute med venner i stedet for å henge på en gammel gravplass om dagene?”
”Hvorfor pleier du å være her?” igjen unngikk hun å svare på spørsmålet.
Et par nøkler ble tatt opp av lommen og holdt foran ansiktet til Sonja ”Er en på en måte en gammel vaktmester. I alle år har jeg passet på gravplassen og den er nesten blitt en del av meg” de vennlige øyene gle over plassen og de ble fredlige ”Jobber som portvakt, sørger for at alle portene som ikke har en grunn til å være åpen er låst” nøklene ble lagt tilbake og blikket var på nytt på Sonja, det var hennes tur til å fortelle.
Sonja bet seg i leppen og med sine livløse øyner lente hun seg tilbake i benken. Det var et tykt lag med mose på muren rundt gravplassen og flere steder var det løse steiner. Mose var også begynt å vokse på den hvite porten.
”Jeg vil ha fred. Hele mitt liv har jeg rømt fra mobbere og andre mennesker som prøver å la sitt sinne gå utover meg” Hun pleide ofte å komme ut her. ”Denne plassen gir meg fred og lar meg være den jeg er”
”Plassen gir fred til mange” sa Alfred og satt seg ned ved siden av henne med blikket på gravplassen ”Ikke bare for de døde” la han til
Sonja likte å snakke med Alfred, han var veldig enkel å snakke med. ”Du er vel ikke et spøkelse som er begrav på plassen?” Det hadde tatt seg ut, at hun satt her og snakket med et spøkelse.
En lett latter fylte plassen ”Nei, jeg er ikke et spøkelse, men de liker ikke at du kaller dem for spøkelser. Ånder er et bedre ord”
”Har du sett spøk… jeg mener ånder før?”
”Ja, noen ser dem mye enklere enn andre” den ene munnviken hans ble dradd opp til et tankefullt smil ”Ingen kan være mer gretten enn en gammel ånd” la han til og humret.
Dette fikk Sonja til å trekke på smilebåndet ”Takk” hun hadde ikke smilt på lenge
”Ingen årsak”
”Du er hyggelig, ingen pleier å være hyggelig med meg”
”Åh?” Den gamle mannen så spørrende på henne ”Ingen?”
”Nei, verken foreldrene mine eller de i klassen. Det er nesten slik at jeg skulle ønske at jeg var dø, det virker som at det er et mye enklere ”liv”. De går bare rundt på plassen”
”Livet har sine skatter, man må bare finne dem”
”I dag holdt jeg på å ta livet mitt” Hånden ble tatt ut for å vise et kutt på håndleddet og tårer samlet seg i øyene ”Hvorfor må det være så vanskelig?”
Alfred la en hånd over kuttet og holdt rundt håndleddet ”Livet er en prøvelse. For hvert liv lærer vi noe nytt; kjærlighet, tilgivelse, håp, tålmodighet og vennlighet. Du fikk en vanskelig prøve, men kan du ikke ta lærdom av det?”
”Jeg vet ikke” Var det mulig å lære noe av et slikt liv? ”Tror ikke det”
”Du trenger noen år på lege deg selv” Alfred reiste seg opp, måneskinnet skinte gjennom det bustete håret. En flaggermus fløy over dem, etterfulgt av flere ”Du skal endelig få freden din, kanskje du får det bedre i ditt neste liv?”
Sonja tittet spørrende opp på Alfred, nå snakket han rart.
”Er du klar til å bli en av de døde?” nøklene ble på nytt tatt opp og en stor rusten nøkkel ble skilt fra de andre.
”Skal du drepe meg?!” utbrøt Sonja og reiste seg opp fra benken.
”Nei” stemmen var fortsatt like rolig og vennlig ”Du gjorde det selv” fingeren hans gle over håndleddet hennes, over såret ”Husker du hva som skjedde etter du gjorde det mot deg selv?”
Pannen ble rynket og Sonja prøvde å huske. Det hun husket var at hun hadde løpt hjem fra skolen etter å ha blitt frastjålet alt hun eide og faren hjemme var full. De livløse øyene ble lukket og pannen ble rynket enda mer, hun hadde kuttet seg og så… så… Øyene ble åpnet igjen og gikk opp på Alfred ”Jeg kom her rett etter…” Hvorfor hadde hun ikke lagt merke til det?
Alfred snudde seg til porten og låste den opp ”Akkurat”
”Er jeg et spøkelse?”
”En ånd, frøken. Du trenger ikke å være redd, alle som er på denne gravplassen kjenner deg. De har hørt fortellingene du har fortalt dem og ingen forstår livet bedre enn de døde”
”Du sa at du ikke var en ånd”
”Jeg er ikke en ånd, heller ikke et menneske for den saks skyld”
Den hvite porten knirket og Alfred holdt den åpen med en hånd ”Er en portvakt, en som slipper ånder inn på gravplasser som de ikke er gravlagt på. Du er her fordi denne plassen betyr mye for deg”
Sonja så inn gjennom porten med et skeptisk blikk, hun visste ikke helt hva hun skulle tro. Var hun død? Det virket så uvirkelig.
”Denne verden er litt mer kompleks enn bare liv og død. Når dere mennesker dør pleier sjelen deres å bli der dere er gravlagt, men det hender noen ganger at sjelen vil være på en annen gravplass. En plass som den har familien sin, en god venn eller som deg, et sted du vet du kan få din fred. Slike sjeler som deg og de som henger igjen i hus blir henter av Sinclair. Ingen husker turen de har hatt med han så det er ikke rart at du ikke husker turen din hit”
”Sinclair?”
Hånden til Alfred gikk mot toppet av bakken og der det nå sto en stor sort hest med en mann på ryggen. Manen på hesten rakte nesten ned til bakken og seletøyet var pratfull, det passet hesten perfekt. Mannen oppå hesten var kledd i sort og var høyreist. Ryggen var rett som en planke og ansiktet avslørte ingen følelser. Den sorte hesten trippet utålmodig, men mannen holdt den igjen med en hånd. Blikket til Sinclair var vendt mot dem og han nikket en gang før hesten ble snudd. Hesten satte i en galopp og forsvant bortover stien i en elegant bevegelse.
”Han drar aldri før han vet at ånden er trygg” sa Alfred og tok hånden mot Sonja ”Er du klar for freden? Du blir sikkert mer heldig i ditt neste liv når du velger å prøve på nytt”
Sonja nølte litt før hun gikk mot Alfred, hun var klar. Hun tok imot hånden hans og holdt godt rundt den. Sakte begynte åndene som bodde på gravplassen å bli synlig og de kom mot dem. Alle uttrykkene var vennlig, noen var også nysgjerrig.
”Må du få den freden du fortjener, Sonja” sa Alfred og leide Sonja inn på gravplassen.
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
hanneeeW
Medlem av Volturi


Registrert: 07.01.2009
Innlegg: 4642
Bosted: Oslo 8)

InnleggSkrevet: ma. 15 juni 2009, 13:16    Emne: Svar med sitat

ÅÅ! jeg fikk såvidt tårer i øynene!

Det var kjempebra skrevet Very Happy
woow.. du burde sitte seint oppe flere ganger xD
_________________


--
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
NessieCullen
Nyfødt vampyr


Registrert: 15.06.2009
Innlegg: 13

InnleggSkrevet: ti. 16 juni 2009, 12:08    Emne: Svar med sitat

Kjempe bra historie! Very Happy Ja du bør være lenge våken flere ganger å skrive flere historier!
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Karianne
Vampyr med evne


Registrert: 28.03.2009
Innlegg: 2857
Bosted: Forks / Halsa

InnleggSkrevet: ti. 16 juni 2009, 20:18    Emne: Svar med sitat

Kjempebra skrevet! :- D
Likte veldig godt! :- D
Keep up the good work! ^^
_________________
TEAM EDWARD, always


Min FanFiction.net profil!
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Luna
Lærende vampyr


Registrert: 10.06.2009
Innlegg: 352
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: on. 17 juni 2009, 18:38    Emne: Svar med sitat

Veldig bra skrevet! Skjønner ikke hvordan folk klarer å komme på slike historier som dette. Veldig bra historie! Very Happy
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no