Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




I sin egen ensomhet

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Carlisle
Medlem av Volturi


Registrert: 30.10.2008
Innlegg: 12876
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: fr. 19 juni 2009, 01:53    Emne: I sin egen ensomhet Svar med sitat

Ble ikke fornøyd med den versjonen jeg skrev i går så jeg fikset på hele historien. Den handler fortsatt om Sinclair, men handlingen er blitt forandret på. Denne versjonen likte jeg bedre, men er fortsatt ikke helt fornøyd Rolling Eyes Blir jeg noen gang fornøyd med det jeg lager? Wink
Beklager for skrivefeil, hjernen min er bare veldig trøtt og den vil nå sove.

Du må ha lest Portvakten for å forstå denne Wink


I sin egen ensomhet

En hul klukkende lyd kunne høres lagt av steds. Lyden kunne minnes om en hest, men samtidig ikke. Den bar av sted som et vindpust og advarte alle om en ankomst. Hesten som lagde lyden var kraftig og muskuløs, en boldoser av en hest. Nakken var krommet og den bølgede manen flagret i vinden som håret til Medusa. Oppå den sorte hesten satt det enn mann med et alvorlig blikk. Ryggen var rett og blikket ble holdt høyt, nesten kongelig. Han var kledd i en sort kappe med et sort kinnbelte rundt. Under kappen var det klær fra en helt annen tid, men de ble godt skjult av kappen. Håret var kortklippet, nesten som en militærfrisyre, og skuldrene var breie. Til tross for sitt store og mørke utseende kunne man se i øyene hans at han var en vennlig mann, Sinclair hadde aldri skadet en sjel. Hesten travet elegant bortover fortauet med høye kneløft, men selv om fortauet var fult av travle mennesker så var det ingen som la merker til hesten og rytteren. I veien var det stor trafikk og fortauet var full av reklame og varer som butikkene prøvde å selge. En liten pølsebod var synlig lengre borti veien.
De mørke øyebrynene ble løftet og Sinclair reiste seg litt opp i salen for å se bedre. Sinclair var en sjelsamler og nå var han ute etter en spesiell sjel. Jobben hans var å plassere nye sjeler på hvilestedet sitt, en oppgave som kunne være litt krevende noen ganger. En sjel som nettopp hadde dødd kunne være hysterisk eller som i noen tilfeller, nekte for at den var død. I slike tilfeller måtte Sinclair bruke mye tid på å forklare situasjonen og hjelpe dem til å forstå. Blikket hans gikk over mengden av menneskene som var like ved og han studerte sjelene, ingen av dem var den sjelen han var ute etter. Normalt tok det han et sekund på å lokalisere sjelen han var ute etter, men de sjelene pleide å være døde. Denne sjelen var enda ikke død og dermed var den lik som alle de andre.
”Hun er her et sted, jeg føler henne” Sinclair satt seg ned i salen og sjenklet hesten opp i et hurtigere tempo. Ingen tok noe notis av dem, ingen andre enn de døde kunne se dem. Sinclair kjente nesten en kriblende følelse i det han merket sjelen var like i nærheten.
”Slakk farten litt ned, Delano” Hesten gjorde som han fikk beskjed om og skrittet i et rolig tempo. En flokk med unger kom løpende mot dem og selv om de ikke kunne se Delano så løp de utenom han av ren instinkt.
”Der” Et smil kom fram på leppene til Sinclair og han stoppet Delano. Like bortenfor, ved en fontene, satt det en ung jente i begynnelsen av 20 årene. Håret var sjokolade brunt og bølgete som havet selv. I øyene lyste det en drømmende og hjelpsom person. Hun hadde på seg en lett gul sommerkjole og nesen var begravd ned i en bok.
”Adela” sa han og smilte enda mer, denne sjelen husket Sinclair bedre enn noen andre. Denne sjelen var den eneste sjelen Sinclair besøkte når den enda var i livet, normalt pleide han å komme etter dødsfallet.
Som om at Adela hadde hørt Sinclair ble hodet løftet opp og hun så i retningen hans, men det virket ikke som at hun visste hva hun skulle se etter. Adela var Sinclair sin gamle kjæreste, den eneste han hadde hatt. En gang for lenge siden hadde Adela bestemt seg for å bli et menneske og følge deres syklus. Å bli et menneske, dø, bli en ånd, for å så bli et menneske igjen. Adela hadde vært en sjelsamler, akkurat som Sinclair. Hun hadde ridd på en stor skimmel hoppe som også var blitt en del av den dødelige verden. Hun og Sinclair hadde vært de eneste sjelsamlerne for mennesker, noe som betydde at Sinclair var den siste. Han hadde respektert ønske hennes om å bli et menneske, hun hadde ikke vært lykkelig som sjelsamler. Adela var lykkelig nå, Sinclair kunne se det. Det fikk han til å føle seg godt innvendig av å se henne så lykkelig. Han lukket øyene sine og prøvde å lese framtiden, det var ikke lenge igjen til hun ville bli en del av hans verden, verden til de døde. Han kunne snart hende henne. Han åpnet øyene sine og så bort på en grønn bil som kom kjørende mot dem. Uansett hvor høyt han måtte ønske så kunne han ikke forandre noe i den dødelige verden, det kunne få katastrofale følger. Hele den hårfine ballansen ville bli ødelagt. Den grønne bilen mistet kontrollen på føret og kjørte direkte mot Adela. Sinclair så en annen vei med et smertefullt blikk, det var like hardt hver gang han kom for å hente henne. Selv om det kom mye krik fra mengden av menneskene rundt snudde ikke Sinclair seg for å se, han ville føle på seg med en gang sjelen til Adela var kommet over til hans verden.
”Hold ut, Adela” sa Sinclair ut i luften og klappet Delano på nakken. Det ble et leven og en sirene kunne høres i det fjerne. Sakte begynte Sinclair å føle at en ny sjel var på vei over til hans side, han følte det slik for hver sjel som døde.
Foten ble løftet over salen og Sinclair hoppet ned på bakken. Det kom knekk i knærne hans, men han fikk fort reist seg opp. Adela var kommet ut av kroppen og vandret nå skremt blant mengden av mennesker.
”Ikke vær redd, Adela” Sinclair stilte seg like ved henne ”Du skal få freden din” han klødde seg på haken og lurte på om hun husket han igjen, selv om han visste svaret.
Adela snudde seg rundt og så forskrekket på han ”Hva er det som skjer?” pannen ble rynket bekymret og hun tittet bort på sin egen kropp, Sinclair fulgte ikke blikket hennes.
Hånden ble rakt fram ”Kom, vi trenger ikke å være her” Stedet var for urolig.
”Hvem er du?” spurte hun skeptisk og så ned på hånden hans uten å ta den.
”Sinclair”
”Sinclair? Det virker kjent”
”Du vil huske snart, kom” Han tok hånden hennes og leide henne mot Delano. Sinclair fikk tilgang til minnene hennes og gikk gjennom dem for å finne ut hvor hennes kjente var blitt plassert, Sinclair husket alle sjelene han hadde fraktet til gravplassene. Han fant ut at mormoren hennes hadde betydd mye for henne og hun var begravd på en gravplass ikke så langt fra byen. Det var viktig at hun fikk komme til et sted som hun kjente andre, hun husket ingen andre enn dem hun hadde møtt i dette livet. Hun ville, akkurat som alle andre ånder, glemme Sinclair med en gang hun nådde fram til gravplassen.
Sinclair holdt godt rundt hånden hennes og plasserte noen av hennes gamle minner i henne, minner fra hun var en sjelsamler. Adela hadde gidd han dem like før hun ble et menneske for at han kunne plassere dem tilbake hver gang de møttes. Minnene ble mer og mer svekket for hver gang han brukte dem og Sinclair fryktet at hun en dag ikke kom til å huske han. Da minnene var på plass tok han et skritt vekk fra henne og studerte uttrykket hennes, ville hun huske han?
Blikket til Adela ble tankefull og så usikker ”Sinclair?”
”Det er meg” smilte Sinclair lettet, minnene virket fortsatt.
”Åh, Sinclair” hun gav han en klem og Sinclair la armene sine rundt henne. ”Du trengte bare å vente i 22 år denne gangen”
”Ja, men 22 år kan være lenge noen ganger” Han kysset henne lett på hodet ”Men jeg kan ikke klage. Sist gang gikk det nesten 90 år, pluss alle årene du somlet på gravplassen”
”Ble jeg så gammel?”
”Ja, uheldigvis” humret han og følte seg plutselig i et veldig godt humør, men han visste utmerket godt at dette møtet ikke kunne vare evig. Adela måtte til gravplassen sin og da ville hun glemme han helt til neste møtet de hadde. Muligheten til Sinclair til å bli et menneske var over, han gav den bort til Adela. Siden han var den siste sjelsamleren så kunne han ikke bli et menneske, uansett så ville han ikke glemme Adela. Hvis dem begge ble mennesker, ville de glemme hverandre og alle årene de hadde hatt sammen. På denne måten ble de begge på en måte lykkelig, Adela for at hun fikk være et menneske og Sinclair for at han husket alle minnene deres sammen som at de var fra dagen før.
”Hei Delano” sa hun og strøk hesten nedover nakken.
Delano snøftet og ristet på hodet sitt mens han skrapet i bakken med den ene hoven.
”Er han fortsatt sur på meg fordi jeg tok vekk hoppen hans?”
”Ja” humret Sinclair ”Men Avril kunne ikke være her uten deg. Ikke tenk på Delano, han kommer over det”
Adela strøk Sinclair nedover kinnet ”Jeg beklager for at du må gå gjennom all denne smerten bare fordi jeg vil være et menneske”
”Ikke tenk på det. Du er mye mer lykkelig som et menneske enn en sjelsamler” Sinclair satt seg opp i salen og rakte hånden ned til Adela for å hjelpe henne opp.
”Men hva med deg?” Hun tok imot hjelpen og klarte omsider å få satt seg bak han. Armene hennes holdt rundt han og hun sukket. ”Det er deg det går ut over”
”Ikke tenk på meg, jeg har en stor tålmodighet”
”Du må vente i mange år, kanskje opp til flere hundre, før du kan plukke meg opp slik som dette. Og du vil bare få en liten stund med meg, jeg gjorde ikke det riktige valget…”
Sinclair satt Delano opp i en lett trav og holdt den ene hånden over hendene til Adela ”En liten stund med glede er bedre enn en million år uten. Du var ikke lykkelig som sjelsamler, men du er lykkelig nå. Disse stundene her gir meg noe å se fram til”
Delano travet ut fra byen og mot en landevei. Solen var på vei ned fra himmelen og farget himmelen i fantastiske farge. Sinclair slakket farten til Delano, de trengte ikke å haste seg. En bil kom mot dem, men Delano travet rett mot den. Bilen kjørte gjennom hesten og videre uten å vite hva den nettopp hadde kjørt gjennom.
Det ble en stund uten av noen av dem sa noe, den eneste lyden å høre var travingen til Delano. Hesten holdt et jevnt tempo og krummet nakken ekstra mye.
Omsider brøt Sinclair stillheten: ”Du vil bli plassert dit hvor mormoren din er” Han visste ikke hva annet han kunne si, hjernen hans var helt blank. Hånden hans holdt fortsatt rundt hendene hennes og han ville ikke slippe dem.
”Tusen takk, Sinclair” hun la kinnet sitt inntil ryggen hans og Sinclair kunne kjenne lukten hennes. Lungene hans ble fylt med lukten og han prøvde å lagre lukten til hukommelsen. Humøret hans sank noen hakk i det gravplassen ble synlig, møtet deres var snart over for denne gang. Delano ble tatt ned til skritt for å dra tiden mest mulig ut.
”Husker du den gangen vi hadde konkurranse på hvem som kunne samle inn mest ånder?”
”Ja, og du jukset” sa Sinclair og begynte å le, han husket det godt
”Jeg jukset ikke”
”Jo, det gjorde du. Du tok bare ulykker som det var flere sjeler som skulle på samme sted. Hadde jeg visst det så hadde jeg aldri gått med på det” spøkte han og snudde seg slik at han kunne se henne bedre. Det sjokoladebrune håret badet i solnedgangen og øyene hadde et lurt glimt i seg, glimtet hun pleide å ha som sjelsamler, glimtet som Sinclair var forelsket i.
”Du er bare en dårlig taper”
”Det er ikke noe gøy å tape når vinneren jukser. Du har det med å være snill, eller så ender du et sted som du overhodet ikke vil få fred”
Adela begynte å le og Sinclair ble smittet av latteren hennes, slike møter gjorde at alle årene alene vært ventingen. Portvakten for gravplassen sto allerede og ventet på dem, og han nikket til Sinclair.
Sinclair stoppet Delano litt bortenfor portvakten og snudde seg bak til Adela ”Da er møtet våres over for denne gang. Portvakten venter på deg”
Adela tittet bort på portvakten og bet seg lett i leppen ”Skal prøve å ikke somle så mye denne gangen”
”Bruk den tiden du trenger på gravplassen, jeg er alltid her” Han strøk henne lett nedover kinnet og tørket vekk den enslige tåren som var kommet fram i øyet hennes med tommelen ”Gå inn til dem nå. Du vet at sjeler ikke kan være så lenge utenfor en gravplass når de er død”
”Og du må tilbake til jobb. Det var derfor jeg ikke likte å være en sjelsamler. Vi gjorde nesten ikke noe annet enn å samle sjeler”
”Er det ikke derfor vi heter sjelsamlere?” Den ene munnviken ble dratt opp i et ertende smil
”Jo, men…”
En lett humring kunne høres fra Sinclair før han hoppet ned fra hesten og strakk armene ut for å hjelpe Adela ned. Sjeler var veldig lette og det tok ikke Sinclair mye muskelkraft å løfte Adela opp og sette henne ned på bakken.
”Farvel for denne gang” sa Adela og gav han en klem. Igjen la Sinclair armene rundt henne, skulle ha fortelle om minnene? En følelse fortalte han at dette var den siste gangen hun kom til å huske han. Blikket hans studerte henne.
”Hva er det?” spurte Adela
”Ingenting. Kom deg av gårde, du begynner å miste farge” Åndene pleide det hvis de oppholdte seg for lenge utenfor en gravplass.
”Vi snakkes igjen før du aner det”
”Adela…” Sinclair nølte litt ”Vil du ta imot en gave fra meg? Et minne?”
Blikket til Adela ble nølende, men hun nikket ”Selvfølgelig”
Sinclair tok av et smykke som han hadde rundt halsen og han rakte det til henne. Smykket var av gull og han la det i hånden hennes før den ble lukket igjen. Den store hånden hans holdt rundt den.
”Du kan ikke gi smykket ditt. Det er din eneste sjanse på å bli et menneske”
”Jeg trenger ikke å bli et menneske. Dessuten så trenger sjelene meg” Kanskje hun ville huske han nå når hun hadde smykket på seg? Sinclair gav henne en siste klem ”Du bør gå nå”
”Skal ta godt vare på smykket ditt” Hun kysset han på kinnet før hun snudde seg og gikk mot portvakten.
Sinclair fulgte henne med blikket mens han satt seg opp i salen igjen. Delano trippet utålmodig og Sinclair måtte holde han igjen.
”Du vet utmerket godt at jeg ikke drar før jeg vet at sjelen er trygg” han strøk hesten ømt nedover nakken ”Hvor mange millioner av år trenger du på å lære det?”
En lett bris kastet noen av bladene opp i luften, men Sinclair kunne ikke kjenne brisen. Han så bort på Adela og portvakten. Portvakten holdt hånden mot han og forklarte sikkert hvordan alle glemte rideturen. Blikket hans studerte ansiktet hennes i håp om å se noen tegn på at hun husket han, men de var vasket vekk som vinden. Adela så spørrende på han før hun begynte å gå mot porten. Sinclair sukket, dette var det siste møtet hun ville huske han. Selv om minnene kanskje ville virke noen få ganger til så ville ikke Sinclair bruke dem. Adela var lykkelig som et menneske og han skulle ikke minne henne på livet som sjelsamler.
”Vi får komme oss videre” Det ble kastet et siste blikk på Adela før han snudde Delano og i sin egen ensomhet red han videre til den neste sjelen som trengte hans hjelp. Han rettet seg opp i ryggen og kastet ikke et blikk tilbake. Neste gang han hentet Adela kom til å bli vanskelig…
_________________
Tannlegeskrekken.no:Siden for oss som ikke er så glad i å gå til tannlegen.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren MSN Messenger-adresse
Luna
Lærende vampyr


Registrert: 10.06.2009
Innlegg: 352
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ti. 23 juni 2009, 19:20    Emne: Svar med sitat

Utrolig bra skrevet! Veldig fin, men trist historie. Du er veldig flink til å skrive Very Happy
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no