Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

En venn fra himmelen

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
ROBsessed
Medlem av Volturi


Registrert: 07.07.2009
Innlegg: 4207
Bosted: Forks/Nesoddtangen

InnleggSkrevet: ma. 10 aug. 2009, 18:33    Emne: En venn fra himmelen Svar med sitat

Jeg har tatt meg den frihet å skrivd en historie (på norsk), so jeg gjærne vil legge ut her :-) ADVARSEL!: Historien er ganske lang! x)

En venn fra himmelen

Det var en stille sommerdag, og på en liten holme satt det en liten pike på 7 år og speidet utover havet. Vinden blafret gjennom det blonde håret hennes som bølger på vannet, hennes lyseblåe øyne glinset som perler i den varme solen og den røde kjolen hennes strakte seg utover gresset og hilste på alt rundt. Det var den beste sommeren på lenge. Pikens navn var Frøya. Hun bodde i en liten landsby like ved havet. Den lille landsbyen var isolert fra andre byer, det var ikke annet enn skog og mark som strakte seg fra den lille landsbyen og oppover bakker og åskammer. Frøya var lykkelig der hun satt. Hun hadde ventet så lenge på den gode gamle sommeren, og nå var den her, med varme armer som omfavnet Frøya fra alle kanter. Frøya reiste seg og gikk nærmere vannet. Hun satte seg ned på huk og strakte frem hendene sine. Hun kjente på vannet som hadde blitt varmt og godt av solens varme stråler. Hun begynte å vasse litt i vannkanten, men klarte ikke å holde seg tørr, hun måtte bare ta en svømmetur.

Hun hoppet uti vannet og begynte å svømme nedover langs noen steiner. Vannet var ubeskrivelig godt! Det blonde håret hennes fulgte havets bølger, og den røde kjolen hennes foldet seg ut som en fullblomstret rose. Hun åpnet øynene og fikk se tusener på tusener av fisk og andre små og store dyr. En fisk svømte foran henne i all sin prakt, og to skilpadder gresset sjøgress på en diger stein. Det var som en fantastisk undergjordisk eventyrverden! Frøya strålte av glede. Hun plukket opp en enslig sjøstjerne som hadde samme farge som kjolen hennes. Den var myk og rar å ta på. Den minnet henne om alle de gode stundene i livet hennes, men så fikk hun øye på en død fisk som lå på sandbunnen. Den fikk henne til å tenke på alle de dårlige stundene i livet hennes, ikke at det var så mange, men det var nok. Frøya måtte opp til overflaten igjen. Hun kom opp og gispet etter luft. Hun hadde vært under litt for lenge.

Hun gikk opp på holmen igjen og satte seg ned for å speide utover havet. Så merket hun at sjøstjernen fra sandbunnen hadde fulgt med henne oppi lommen på kjolen hennes. Hun plukket den opp og kysset den farvel før hun satte den uti vannet igjen. Plutselig kom det en stripe av lys opp på himmelen, det lignet på lyn, men det var det ikke, det var jo strålende sol og skyfri himmel! Så hørte Frøya et gedigent “splash!”. Frøya skvatt til, hun hadde aldri hørt eller sett lignende før. Etter litt skyldte det inn urolige bølger inn på holmen. Noe hadde landet i vannet, men hva kunne det være?

Hun prøvde å speide utover, men nå hadde vannet lagt seg rolig tilbake igjen. Bølgene ble borte og alt ble stille, men for Frøya var dette bare begynnelsen. Hun prøvde å se etter om det lå noe i vannet, men det var ingen ting, ikke en eneste fugl svømte på havet. Det var rett og slett helt stille. Frøya hadde fått nok og tuslet hjemover, men så, ut av det blå vannet steg det et så stort vesen opp at det sperret for sola, det var som et uvær, noe grusomt og digert. Frøya så bak skulderen sin, og til hennes store forskrekkelse så hun et stort monster, et sjøuhyre! Vinden blåste seg opp, og det ble dannet store skyer som ble en sperre for sola. Torden og lyn overtok himmelen. Det ble plutselig kaos. Bakken begynte å riste, trærne falt, havet lagde gigantiske bølger. Frøya ble skylt av holmen, bølgene var for sterke for henne. Hun prøvde å holde seg fast i det grønne gresset, men hun ble skylt vekk.
Hun var fanget i en stor bølge, hun kom seg ikke ut. Hun snurret rundt og rundt og fikk ikke stoppet. Alt ble borte, svart, vekk.

Hun ble skylt opp igjen men ikke på den grønne holmen hun kjente så godt, nei, denne gangen ble hun skylt opp på sjømonsteret selv! Det lå både vrakrester og annet skrot på sjømonsteret. Frøya visste ikke hva hun skulle gjøre, hun bare lå der, stum og fortvilet. Hun så ikke land, havet var dekket med en tykk grå tåke. Det var umulig å se noe i det hele tatt. Alt virket så håpløst, selv den minste bevegelse virket håpløs. Plutselig snudde sjømonsteret på hodet. Det stirret på Frøya med to store runde kullsvarte øyne. Den så fredelig ut, men Frøya tok ingen sjanser, hun gjemte seg under et teppe som lå blant vrakrestene på ryggen til sjømonsteret. Sjømonsteret så oppgitt ut på Frøya og la på svøm ut mot det åpne havet.

Frøya var kald og våt, det eneste hun ville var å dra hjem, men det kunne hun jo ikke, hun satt jo på ryggen til et stort sjømonster som var på vei ut mot det åpne havet. Hun kunne likeså godt gi opp tanken på å noensinne komme tilbake til holmen, landsbyen og familien sin. Sjømonsteret svømte i mange dager, men utrolig nok fikk Frøya mat. Sjømonsteret ga henne mat! Hun tenkte ikke så mye på det egentlig, men i grunnen var det veldig merkelig at et monster gir en liten pike mat.

Etter 13 dager ute på havet kom de til en forlatt øy. På øya var det palmer og grønt gress, faktisk så det veldig koselig ut der. Sjømonsteret stoppet litt utenfor strandlinjen, så Frøya måtte vasse litt før hun kom opp på stranda. Det var en hvit strand med små bølger som kom føk opp og ned i vannkanten. Det var en stille sydhavsøy, forlatt og alene. Frøya slo seg til ro på en liten stein. Hun tok noen palmeblader og begynte å lage noen klær hun kunne bruke. Hun hadde ikke mye erfaring, men hun klarte det etter noen forsøk. Hun tok av seg den røde kjolen, den var kliss våt. Så tok hun på seg palmeskjørtet som hun hadde lagd. Det var ganske komfortabelt og greit å gå i. Sjømonsteret hadde nesten kommet opp på stranden da hun så utover der hun hadde kommet fra.

Det var helt stille, akkurat som på holmen hjemme. Hun følte seg ganske trygg og så ikke sjømonsteret som noen trussel, det kunne jo knapt komme opp på land! Hun hadde nå en hel øy for seg selv! Sjømonsteret så på henne for andre gang. De store svarte øynene dens skar gjennom marg og bein. Frøya klarte ikke å ta vekk øynene fra sjømonsteret. Det var som om de var bundet sammen på en måte. Så tok sjømonsteret blikket vekk fra Frøya og rettet det utover havet. “Jeg vil ikke tilbake med deg nå, hvis det er det du tror”, sa Frøya høyt og bestemt. Sjømonsteret så på henne en gang til, men denne gangen var ikke blikket så skarpt, det var som om sjømonsteret prøvde å fortelle noe. Frøya klarte ikke å skjønne hva sjømonsteret mente. Hun ble irritert og gikk inn mellom noen palmetrær. Hun satt seg ned og gråt, hun klarte ikke å kontrollere det, hun bare gråt, tårene rant nedover kinnene hennes og ned i det frodige gresset. Hun gråt og gråt, hun klarte ikke å stoppe. Sjømonsteret stirret mellom de to palmetrærne, den stirret og stirret og Frøya gråt og gråt. Ingen av dem klarte å stoppe. Så vendte sjømonsteret blikket tilbake mot havet og Frøya klarte endelig å slutte å gråte.

Hun studerte sjømonsteret grundig og fikk se en stor tåre renne nedover sjømonsterets venstre kinn. Den rant nedover og landet i vannet med et høyt “plopp”. Frøya forsto ingen ting, hvorfor gråt sjømonsteret? Selv gråt hun litt for at hun ville hjem, men hvorfor sjømonsteret? Ville den også hjem? Hun tenkte litt på det, og slapp ikke øynene fra sjømonsteret. Hun hvisket stille til seg selv: “Jeg skal hjelpe deg jeg, stol på meg, jeg er din venn nå”. Så sovnet hun på det myke gresset.

Neste dag våknet Frøya og fikk se sjømonsteret ligge på samme sted som i går. Hun reiste seg opp og gikk sakte mot monsteret. Det var større enn i går syntes hun, og fargen var nesten helt svart. Hun nærmet seg sakte. Nå kunne hun ta på den hvis hun ville, men hun turte ikke. Hun ville ikke vekke noe som faktisk kunne spise henne. Hun gikk sakte tilbake, men klarte å tråkke på et tørt skjell. Det knaste høyt og sjømonsteret skvatt til! Det bykset med alle de fire luffene og rullet over på magen. Den så seg forskrekket omkring, og forsto straks at det ikke var noen fare. Frøya hadde krøllet seg sammen som en ball, stiv av skrekk. Sjømonsteret dytten henne forsiktig med snuten. Den var kald og våt og det kilte litt, så Frøya begynte å le. Hun kunne se et lite smil i sjømonsterets ansikt. Det var ikke ondt i det hele tatt. Frøya smilte tilbake.

Nok en gang stirret sjømonsteret ut mot havet. “Hva er det du prøver å fortelle meg, sjømonster? Hva er det jeg skal gjøre?”, spurte Frøya og håpet på et tegn som kunne gi henne et svar. Sjømonsteret strakte hodet sitt ned mot Frøya i en posisjon som sa “stig på”. Denne gangen skjønte Frøya hva sjømonsteret ville, og hun hoppet på, ubevisst over hva som kunne skje. Sjømonsteret humpet ut i vannet og la på svøm. Hun satt nå øverst på sjømonsterets hode og speidet utover, og hadde klar utsikt over havet, men ikke noe fast land i sikte. Så merket hun at vannet stadig kom oppover mot henne og at hun selv, stadig sank lavere og lavere. Utsikten forsvant, og det samme gjorde hun. Frøya og sjømonsteret var nå under vannet! Hun klamret seg fast i sjømonsterets hode i håp om at de snart var over vannflaten igjen, men de sank stadig dypere og dypere, og sjømonsteret svømte fortere og fortere.

Den svømte inn i en mørk åpning og inn en lang mørk gang. Den så endeløs ut, men så fikk Frøya endelig puste. Det var en luftlomme inni den lange gangen, men Frøya fikk knapt igjen pusten før sjømonsteret ivrig fortsatte ferden innover den mørke gangen. Så fikk hun øye på et lys. Det ble større og større. Nå svømte sjømonsteret rett igjennom lyset og det ble en sterk strøm som førte sjømonsteret og Frøya med seg. Strømmen var så sterk at Frøya nesten mistet grepet på sjømonsterets hode, men så stoppet strømmen brått og de befant seg inni en stor grotte. Det var ingen andre utveier enn den de kom inn fra, og alt var stille.

Det var et luftrom i grotten, og sjømonsteret var nå over vannflaten, så Frøya kunne puste lettet ut. Sjømonsteret stelte seg i midten av grotten, og helt uventet begynte grottetaket å bevege på seg! Det buldret å brakte mens taket åpnet seg over hodene deres. Det så ut som sjømonsteret virkelig visste hva den gjorde, så Frøya ventet spent på hva som skulle skje videre. Så kom det en stort plattform opp fra vannet under luffene på sjømonsteret. Begge to ble sakte heist opp og igjennom hullet i taket. Frøya kunne nå se hvor de var. Det var utrolig! Hun var hjemme! Holmen som hun hadde sittet og speidet utover havet på, er egentlig en stor grotte! Frøya kunne ikke tro det, og nå ble hun satt ned i gresset av sjømonsteret. “Nei, jeg vil være med deg!”, ropte Frøya, mens hun så sjømonsteret bli heist stadig høyere og høyere opp i været. “Vent, ikke dra!”, ropte Frøya enda høyere, men sjømonsteret bare kikket ned på henne med et trist blikk. Det felte en tåre som landet rett ned i hendene på hennes. Hun forsto at dette var det siste hun noen gang kom til å se av sjømonsteret, men allikevel ropte hun ut: “Kom og besøk meg en annen gang da!”.

Sjømonsteret forsvant opp igjennom skyene, og plattformen begynte og senke seg ned igjen, men denne gangen uten sjømonsteret. Frøya så på plattformen mens den forsvant ned igjen i grotten. Taket lukket seg og alt så ut som det pleide. Hun gråt, men var glad for at de begge var trygt hjemme igjen der de var ment å være. Frøya løp ned fra holmen og mot den lille landsbyen og familien hennes. Hun løp inn i huset og ropte: “Jeg er hjemme!”. Hele familien hennes hadde vært bekymret lenge, og var så glade for at hun var tilbake. “Hvor har du vært?”, spurte moren hennes, og Frøya svarte: “Hvis jeg fortalte det hadde du aldri trodd meg uansett”.
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Besøk hjemmesiden til brukeren
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no