Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Server down for maintenance

Novelle

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Vanessa Hudgens
Nyfødt vampyr


Registrert: 13.09.2009
Innlegg: 34

InnleggSkrevet: on. 16 sep. 2009, 15:09    Emne: Novelle Svar med sitat

Denne her teksten leverte jeg inn i går på skolen. Føler at alle som legger ut historier her er utrolig flinke, men siden ingen her inne vet hvem er er så tenke jeg at jeg kunne legge ut denne historien. Blir veldig glad for kommentarer og gjerne hva som var bra / hva du synes kunne vært bedre. Hvis du gidder å slite deg gjennom hele teksten min da! For de som lurer går jeg i niende :-)

Tid. Hva er tid, og hvor kommer det fra? Før så tenkte jeg på tiden som sanden i et timeglass. Hver person hadde sitt eget timeglass, og i sekundet det ikke var mer sand igjen tok livet slutt. I løpet av mitt 80 år lange liv har jeg enda ikke lært hva tid er, selv om det har vært det jeg har undret mest på. For hvem skal passe på timeglassene til alle de forskjellige menneskene? Skal Gud det? Står det hundre tusenvis av timeglass med forskjellig mengde sand oppe i himmelen? Himmelen har jeg hvertfall lært nok om. Jeg har lært at en skyfri himmel med strålende sol plutselig kan skye over, og regnet fra de mørke skyene kan irritere deg stort. Vannet daler ned i store regndråper, og gjør deg og klærne dine våte. Men kanskje finner du ut at regnet ikke er så ille, til og med bedre en den tidligere herlige sola..?

Jacob og jeg satt som vanlig sammen i skolekantina, tygget den samme smakløse frukten og drakk den samme drikken som alltid. Han en eplerød, søt juice, mens jeg drakk gjennomsiktig, kjedelig vann fra springen hjemme. Så fort det ringte inn gikk vi inn i klasserommet. Han satte seg ned på sin pult, jeg på min ved siden av Stella.
”Hvem skal du gå på skoleballet med da, Maren?” smilte hun sukkersøtt idet jeg satte meg ned. Smilet hennes fikk med alltid til å tro at hun tenkte på noe uønsket. Som om hun visste noe om deg som hun egentlig ikke burde vite. Allikevel tok jeg mot til meg å svare, til og med høflig. At jeg skulle gå på ballet med Jacob. Vi hadde bestemt det i første klasse allerede. Ballet i tiende er samtaleemne hele barneskolen. Og nå var det rett rundt hjørnet. Det var Jacob som hadde foreslått at vi kunne gå sammen. Bare som venner såklart, hadde han forsikret meg om, og jeg hadde nikket overivrig. Glad for at han i det hele tatt ville gå med barndomsvennen sin. Barndomsvennen.
Hadde han bare visst. Stella nikket høytidelig til svaret mitt, og vekket meg tilbake til virkeligheten.

Da skoletimen og dagen var over, feide Stella bortover gulvet og stilte seg foran Jacob som en gribb. Egentlig hørte jeg ikke hva hun sa, men det var ikke vanskelig å tenke seg til det. Bestevennen min formet et ord med munnen. Kun en enkel staving, men det virket som om han synes det var vanskelig å få noe lyd ut. Med en gang lydbølgene nådde ørene til Stella, fløy hun ut av rommet. Alt hun etterlot seg var en sky av parfyme. Irritert reiste jeg meg og gikk til Jacob. Øynene hans så på alt annet enn meg i det øyeblikket jeg spurte hva Stella hadde sagt. Så jeg gjorde meg dum, og lekte kjærlig med en av de sorte hårlokkene hans. Uten å se meg i øynene svarte han endelig at hun hadde spurte om han ville være med henne på ballet. Disse ordene kom med mye nøling, samtidig som han anstrengte seg for å si dem. Deretter kom det en lang pause der han endelig møtte øynene mine. Hans mørke mot mine lyse. De neste ordene han sa kom i et så stort hastverk at man skulle tro at det var det siste han fikk si til meg noen gang.
”Og jeg svarte ja”
Egentlig hørte jeg hva han sa, men det var vanskelig å forstå det uansett. Hele livet hadde vi planlagt å gå sammen på ballet. Vi hadde kuttet opp pekefingrene og blandet blod, sånn at vi ble blodsøsken. Vi hadde lagd kryss på halsen, og lovet mor og far i døden. Nå hadde han brutt løftet til fordel for Stella. Hun som halve skolen ville gå sammen med, så hadde hun var min Jacob, det var feil! Selv om han kun sto noen centimeter ifra meg, kunne han vært på den andre siden av verden. Uten et eneste ord gikk jeg ut av klasserommet. Lot han stå igjen, alene og forlatt.

Jeg kom til ballet i fredagskvelden. Litt senere en alle de andre riktignok. Når man ikke har partner gjør det vel ikke så mye uansett? Vennene mine ventet heller ikke på meg. De vennene som jeg ikke hadde. Av en eller annen grunn styrte de fleste unge mennesker unna meg. Den dag i dag kan jeg fremdeles huske at jeg merket at noe var galt. Midt i fellessalen sto Jacob, i sort dress og slips, helt alene. Da han så meg lyste han opp, og spaserte til meg. Jeg kan huske at jeg synes han var forferdelig kjekk. Iført finklær og lyset som traff fjeset hans perfekt og lagde en mørk silhuett over halve fjeset hans. Det var han som tok ordet først.
”Vil du ha en dans? Stella kom visst ikke.” spurte kan kameratlig, på den ekte Jacob-måten. Hele verden forandret seg. Det var som på film. Alt annet stoppet opp, alle menneskers stemmer blir bare til en svak, dempet summing. Til og med sanden i timeglassene rant saktere. Så glad jeg ble! Alt var som før, og vi skulle danse sammen på ballet. Livet var plutselig herlig igjen og vi skulle være bestevenner til døden skilte oss ad. Da disse tankene var ferdigtenkt, begynte jeg å fordøye andre setning han hadde sagt. Stella kom ikke. Var ikke det det samme som å si: Stella ville ikke danse med meg, men da kan jeg vel bare ta deg? Du som alltid vil ha meg uansett, du som er den nest beste. Endelig hadde jeg skjønt det. Tidligere på kvelden hadde jeg merket at noe var galt. Men det var ikke det at jeg egentlig visste at Stella bare hadde bare spurt Jacob for å gjøre meg sjalu. Heller ikke at Stella hadde oppdaget min største hemmelighet. Det var det at jeg visste at jeg kom til å gjøre noe galt selv. Å hoppe tilbake i Jacobs vante, trygge armer var galt. Uten et ord ristet jeg på hodet og snudde meg. Jeg løp og løp som jeg aldri hadde gjort før. Uten frykt for å snuble i de høye hælene mine eller rive opp den hvite, nydelige kjolen min. hvor veien gikk nå ante jeg ikke. Det eneste jeg visste var at den ledet langt vekk herfra.
_________________
"You don’t fight fair."
-Edward Cullen
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Andre historier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no