Tilbake til forsiden Det norske Twilight-forumet
Forumet for den norske Twilight-fansen
 
 HjelpHjelp   SøkSøk   MedlemslisteMedlemsliste   GrupperGrupper   RegistrerRegistrer 
 ProfilProfil   Private meldingerPrivate meldinger   Logg innLogg inn 




Carebear og Sugartop

 
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Twilight-fanhistorier
Les forrige tråd :: Les neste tråd  
Forfatter Beskjed
Aro
The Volturi


Registrert: 02.11.2008
Innlegg: 12530
Bosted: Volterra / Fredrikstad

InnleggSkrevet: ma. 15 des. 2008, 12:31    Emne: Carebear og Sugartop Svar med sitat

Jeg skriver aldri fanfiction, men nå fikk jeg faktisk litt lyst. Antagelig er
ikke min fanfiction som alle andres, siden de fleste skriver om karakterene
i bøkene. Jeg har diktet opp mine egne

Sitat:
“kom igjen, sukkertopp” Taylor hadde mast i hele dag. “Greit, Carebear” svarte jeg etter en stund. Det var begynt å mørkne, selvfølgelig ikke for meg, jeg hadde perfekt nattesyn. Menneskene som var ute i gatene vandret hektisk frem og tilbake mellom butikker og butikkvinduer. Det var snart jul, den kom hvert år. “Vet du hva fordelen med å holde til i en by er?” spurte jeg Taylor. “Nei, Sugar” svarte Taylor, han så rundt på de hektiske menneskene. “Hva er fordelen?” spurte han etter at vu krysset gaten på vei over til kinoen. “Man kan ikke oppfatte hver og en essens, alle sin lukt blir liksom blandet sammen i en stor smeltedigel og det lukter menneske overalt. Man kan rett og slett ikke jakte på noe spesielt” sa jeg, ganske fornøyd med hva jeg hadde erfart de siste tre ukene. “åh” svarte Taylor. “Bortsett fra det at verden stinker da… Bilene, det er ren gift det de spytter ut. Menneskelukten blander seg med stanken fra alle disse metall monsterne” det var noe annet jeg var kommet frem til, verden luktet så mye bedre før. Jeg hostet tilgjort i det en stor trailer kjørte forbi og spredde er stank. “Jeg synes de ikke er så ille” sa Taylor, de mørke brune øynene hans så granskende på meg. “Du blir ikke syk av bilene, du kan ikke bli syk over hode” kommenterte han hostingen min. “Jeg kan late som” svarte jeg. “Selvføgelig Candy. Hvem film skal vi se?” Taylor geleidet meg inn svingdøren på kinoen. “Kan vi ikke se Kunfu Panda, Hårek” varte jeg han, alle disse tilnavnene hadde det siste århundret begynt å kjede meg og jeg hadde begynt å gå opp for alternativer. “Ja vi ser den, den er sikkert morsom. Jeg tror til og med min oldemor ville synte den er morsom, Candybar” Taylor smilte så alle de kritthvite tennene hans kom til syne. “Du glemmer at jeg selv er eldre enn din tipp tipp tipp tipp oldermors tipp tipp tipp tipp oldemor, Lunatic” Samme gamle diskusjonen, vi kom oss aldri på kino. Det var ikke jeg som ville på kino heller, Taylor ville på kino. Ikke rart, han var kanskje en tiendel av min alder. “Men da går vi på den, Frue” sa Taylor. Egentlig var jeg på ingen måte i stand til å se en film i en sal, stappfull av mennesker. Før jeg fikk avblås nok en kinotur var Taylor borte og kjøpte billetter, dette kom til å bli interessant.
Taylor studerte meg nøye da han kom bort til meg igjen. “Du er tørst ikke sant, sugartop?” spurte han. Jeg nikket, langsomt. Byen stank gav meg dårlig matlyst. “Kanskje du skal jakte før filmen starter?” spute Taylor. Jeg ristet på hode, det ville gå fint. Jeg hadde kalrt meg bra så langt, to timer til eller fra spilte ingen rolle.
Det tok ikke lang tid før de begynte å slippe inn folk på filmen, “Kom, sugar” sa Taylor og tok hånden min. Huden hans var så varm at det nesten brant., sammen gikk vi inn i kinosalen. Forhåpentlig vis ville alle menneskene som også gikk inn, komme i live ut igjen.


Den er ikke ferdig, jeg liker bare å underholde meg selv med å skrive den,
går teknisksett rundt å skriver diverse historier om Taylor og Sugartop hele tiden i hode mitt xD
_________________
---
The Hatter shook his head mournfully. "Not I!" he replied. "We quarreled last March
- just before he went mad, you know --" (pointing with his teaspon at the March Hare,)
"-it was a great concert given by the Queen of Hearts and I had to sing Twinkle, Twinkle,
little Bat!"

Alice Adventures In Wonderland
---
Harry Potter rollespill
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren AIM-adresse
Ellie Cullen
Krigsvampyr


Registrert: 13.12.2008
Innlegg: 1435
Bosted: Bergen

InnleggSkrevet: ma. 15 des. 2008, 14:00    Emne: Svar med sitat

Å den fortellingen din virker veldig søt, håper du skriver mer snart =)
Kommer til å post'en twiligh fanfiction snart og, en eg har holdt på me lenge, bare på engelsk da... =/


Ellie
_________________

signatur av aurora.nights på ISF
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post MSN Messenger-adresse
Aro
The Volturi


Registrert: 02.11.2008
Innlegg: 12530
Bosted: Volterra / Fredrikstad

InnleggSkrevet: ma. 15 des. 2008, 16:00    Emne: Svar med sitat

ok Smile

Sitat:
Filmen var grei, jeg lo et par ganger av den feite pandan og lillefingertrikset og jeg drepte ingen. Ute i byen kunne jeg nå fornemme en ny stank. “Carebear, har du invitert noen bekjente?” spurte jeg. “Nei, hvorfor spør du, Candy?” svarte Taylor. Jeg smakte på luften, definitivt noe annet enn mennesker i byen. “Har du stappet tannkrem i nesa igjen?” spurte jeg. “Nei” svate Taylor. “Hva med tiger balsam?” Taylor ristet på hode. “Har luktesansen din bare sluttet å fungere?” spurte jeg, han måtte jo kjenne lukten, han hadde minst like god luktesans som meg. “Nope”. Jeg trakk på skuldrene. Kanskje det bare var meg, at jeg begynte å bli paranoid på mine eldre dager. “Hei. Fredeles like sarkastisk hører jeg” sa en ganske kjent stemme og en hånd klappet meg på skulderen. Jeg skvatt ikke en gang, jeg hadde hørt han komme lenger før han nådde frem. “Du prøver fremdeles å snike deg inn på meg merker jeg” svarte jeg og snudde meg. Akuratt som jeg hadde forventet sto han der. Hvit, mørkt hår, røde øyne, høy, slank, skarp skårne ansiktet, ikke forandet siden sist jeg så han for femti år siden. Pedro. “Lenge siden sist, Adelheid” sa Pedro og smilte. “Adelle” rettet jeg, Adelheid gikk av moten for flere hunde år siden. Jeg så meg rundt overrasket over å ikke se Neustria, formelt kjent om Nasha, sammensmed Pedro. “Hun er ikke her” sa Pedro. “Dere vet dere har selskap?” spute Pedro. Både Taylor og jeg ristet på hode. “Er det de franske?” spurte jeg. En gruppe med franske varulver hadde forfulgt meg mer fra eller til de siste fem hundre årene. Pedro nikket. Han og Nasha hadde viet sitt liv til å jakte på dem tilbake. Det forklarte i så falle lukten, det at de franske var her. “De franske?” spurte Taylor. “Ja, en gruppe franske type deg. Carebear” jeg og han var antagelig enestående, eneste i verden, svorne genetiske fiender, men vi hadde holdt sammen det siste århundret. “Hvordan holder du ut?” spurte Pedro. Jeg rynket brynene. “Hva mener du?” spurte jeg. Han nikket mot Taylor. “Jeg puttet tankrem i nesa” svarte jeg ironisk, sannheten var at jeg begynte å vende meg til lukten av varulv, riktignok bare Taylor sin. “åh” svarte Pedro med et smil. Jeg knurret advarende. “Shh, snill pusekatt” sa Pedro og løftet hendene som for å verge seg. Vinden blåste lett ute nå, slik den alltid gjorde etter solnedgang, her i nord øst Amerika. Vi nærmet oss kilden til varulvstanken, luften både luktet og smakte av varulv. Fra menneskene rundt oss to forstrøyken hver gang de pustet ut, det var kuldegrader. “Hvor mange er her?” spurte jeg. Vi var ikke mange, Nasha og Pedro pleide å gå de til å spe seg og ta ned en og en. At de skulle komme til Canada, hadde jeg ikke trodd, de hadde aldri reist uten for Europa før. “Bare fire, de restere fem ble igjen i Luxenbrug, vi dro etter de som reiste hit. Nasha holder seg like i heelene på dem hele tiden.” sa Pedro. Jeg nikket, fire, det skulle vi alltids klare. De var dessuten bundet til månefasen for å skifte form, de var ikke så mye til bry så lenge de var mennesker. Taylor var en mer flyktig type, ble ulv når de passet han, dessuten gikk han ikke besherk og spiste alt han kom over som ulv. “Jeg og Narsha kan ta oss av dem. Overlat dette til proffene, Adelle” Pedro mente antagelig det siste som en spøk. “Nei, jeg vil være med. Skal du bli med Taylor?” sa jeg og tittet bort på Taylor. Han nikket. “Men du må ut og få deg noe å spise først, Candybar” sa han og smilte kort. Han hadde rett, jeg burde spise, matlysten var bare ikke der i denne stinkende byen. “Blir dere med ut av byen? Carebear? Pedro?” Det var en åpen invitasjon til begge. Taylor nikket mens Pedro ristet på hode. “Nei, takk jeg har netopp spist” unnskyldte han seg.

_________________
---
The Hatter shook his head mournfully. "Not I!" he replied. "We quarreled last March
- just before he went mad, you know --" (pointing with his teaspon at the March Hare,)
"-it was a great concert given by the Queen of Hearts and I had to sing Twinkle, Twinkle,
little Bat!"

Alice Adventures In Wonderland
---
Harry Potter rollespill
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren AIM-adresse
Aro
The Volturi


Registrert: 02.11.2008
Innlegg: 12530
Bosted: Volterra / Fredrikstad

InnleggSkrevet: ma. 15 des. 2008, 19:18    Emne: Svar med sitat

Enda litt mer. posta hele her, fordi det er såmey skivefeil i det to første.


Sitat:
kom igjen, sukkertopp” Taylor hadde mast i hele dag. “Greit, Carebear” svarte jeg etter en stund. Det var begynt å mørkne, selvfølgelig ikke for meg, jeg hadde perfekt nattesyn. Menneskene som var ute i gatene vandret hektisk frem og tilbake mellom butikker og butikkvinduer. Det var snart jul, den kom hvert år. “Vet du hva fordelen med å holde til i en by er?” spurte jeg Taylor. “Nei, Sugar” svarte Taylor, han så rundt på de hektiske menneskene. “Hva er fordelen?” spurte han etter at vu krysset gaten på vei over til kinoen. “Man kan ikke oppfatte hver og en essens, alle sin lukt blir liksom blandet sammen i en stor smeltedigel og det lukter menneske overalt. Man kan rett og slett ikke jakte på noe spesielt” sa jeg, ganske fornøyd med hva jeg hadde erfart de siste tre ukene. “åh” svarte Taylor. “Bortsett fra det at verden stinker da… Bilene, det er ren gift det de spytter ut. Menneskelukten blander seg med stanken fra alle disse metall monstrene” det var noe annet jeg var kommet frem til, verden luktet så mye bedre før. Jeg hostet tilgjort i det en stor trailer kjørte forbi og spredde er stank. “Jeg synes de ikke er så ille” sa Taylor, de mørke brune øynene hans så granskende på meg. “Du blir ikke syk av bilene, du kan ikke bli syk over hode” kommenterte han hostingen min. “Jeg kan late som” svarte jeg. “Selvfølgelig Candy. Hvem film skal vi se?” Taylor geleidet meg inn svingdøren på kinoen. “Kan vi ikke se Kunfu Panda, Hårek” varte jeg han, alle disse tilnavnene hadde det siste århundret begynt å kjede meg og jeg hadde begynt å gå opp for alternativer. “Ja vi ser den, den er sikkert morsom. Jeg tror til og med min oldemor ville synes den er morsom, Candybar” Taylor smilte så alle de kritthvite tennene hans kom til syne. “Du glemmer at jeg selv er eldre enn din tipptipptipptipp oldermors tipp tipptipptipp oldemor, Lunatic” Samme gamle diskusjonen, vi kom oss aldri på kino. Det var ikke jeg som ville på kino heller, Taylor ville på kino. Ikke rart, han var kanskje en tiendedel av min alder. “Men da går vi på den, Frue” sa Taylor. Egentlig var jeg på ingen måte i stand til å se en film i en sal, stappfull av mennesker. Før jeg fikk avblås nok en kinotur var Taylor borte og kjøpte billetter, dette kom til å bli interessant.
Taylor studerte meg nøye da han kom bort til meg igjen. “Du er tørst ikke sant, Sugartop?” spurte han. Jeg nikket, langsomt. Byen stank gav meg dårlig matlyst. “Kanskje du skal jakte før filmen starter?” spurte Taylor. Jeg ristet på hode, det ville gå fint. Jeg hadde klart meg bra så langt, to timer til eller fra spilte ingen rolle.
Det tok ikke lang tid før de begynte å slippe inn folk på filmen, “Kom, Sugar” sa Taylor og tok hånden min. Huden hans var så varm at det nesten brant., sammen gikk vi inn i kino salen. Forhåpentlig vis ville alle menneskene som også gikk inn, komme i live ut igjen.

Filmen var grei, jeg lo et par ganger av den feite pandaen og lillefingertrikset og jeg drepte ingen. Ute i byen kunne jeg nå fornemme en ny stank. “Carebear, har du invitert noen bekjente?” spurte jeg. “Nei, hvorfor spør du, Candy?” svarte Taylor. Jeg smakte på luften, definitivt noe annet enn mennesker i byen. “Har du stappet tannkrem i nesa igjen?” spurte jeg. “Nei” svarte Taylor. “Hva med tiger balsam?” Taylor ristet på hode. “Har luktesansen din bare sluttet å fungere?” spurte jeg, han måtte jo kjenne lukten, han hadde minst like god luktesans som meg. “Nope”. Jeg trakk på skuldrene. Kanskje det bare var meg, at jeg begynte å bli paranoid på mine eldre dager. “Hei. Fremdeles like sarkastisk hører jeg” sa en ganske kjent stemme og en hånd klappet meg på skulderen. Jeg skvatt ikke en gang, jeg hadde hørt han komme lenger før han nådde frem. “Du prøver fremdeles å snike deg inn på meg merker jeg” svarte jeg og snudde meg. Akkurat som jeg hadde forventet sto han der. Hvit, mørkt hår, røde øyne, høy, slank, skarp skårne ansiktet, ikke forandret siden sist jeg så han for femti år siden. Pedro. “Lenge siden sist, Adelheid” sa Pedro og smilte. “Adelle” rettet jeg, Adelheid gikk av moten for flere hundre år siden. Jeg så meg rundt overrasket over å ikke se Neustria, formelt kjent om Nasha, sammensmed Pedro. “Hun er ikke her” sa Pedro. “Dere vet dere har selskap?” spurte Pedro. Både Taylor og jeg ristet på hode. “Er det de franske?” spurte jeg. En gruppe med franske varulver hadde forfulgt meg mer fra eller til de siste fem hundre årene. Pedro nikket. Han og Nasha hadde viet sitt liv til å jakte på dem tilbake. Det forklarte i så falle lukten, det at de franske var her. “De franske?” spurte Taylor. “Ja, en gruppe franske type deg. Carebear” jeg og han var antagelig enestående, eneste i verden, svorne genetiske fiender, men vi hadde holdt sammen det siste århundret. “Hvordan holder du ut?” spurte Pedro. Jeg rynket brynene. “Hva mener du?” spurte jeg. Han nikket mot Taylor. “Jeg puttet tannkrem i nesa” svarte jeg ironisk, sannheten var at jeg begynte å vende meg til lukten av varulv, riktignok bare Taylor sin. “åh” svarte Pedro med et smil. Jeg knurret advarende. “Shh, snill pusekatt” sa Pedro og løftet hendene som for å verge seg. Vinden blåste lett ute nå, slik den alltid gjorde etter solnedgang, her i nord øst Amerika. Vi nærmet oss kilden til varulvstanken, luften både luktet og smakte av varulv. Fra menneskene rundt oss sto forstrøyken hver gang de pustet ut, det var kuldegrader. “Hvor mange er her?” spurte jeg. Vi var ikke mange, Nasha og Pedro pleide å gå de til å spe seg og ta ned en og en. At de skulle komme til Canada, hadde jeg ikke trodd, de hadde aldri reist uten for Europa før. “Bare fire, de resterende fem ble igjen i Luxemburg, vi dro etter de som reiste hit. Nasha holder seg like i hælene på dem hele tiden.” sa Pedro. Jeg nikket, fire, det skulle vi alltids klare. De var dessuten bundet til månefasen for å skifte form, de var ikke så mye til bry så lenge de var mennesker. Taylor var en mer flyktig type, ble ulv når de passet han, dessuten gikk han ikke berserk og spiste alt han kom over som ulv. “Jeg og Nasha kan ta oss av dem. Overlat dette til proffene, Adelle” Pedro mente antagelig det siste som en spøk. “Nei, jeg vil være med. Skal du bli med Taylor?” sa jeg og tittet bort på Taylor. Han nikket. “Men du må ut og få deg noe å spise først, Candybar” sa han og smilte kort. Han hadde rett, jeg burde spise, matlysten var bare ikke der i denne stinkende byen. “Blir dere med ut av byen? Carebear? Pedro?” Det var en åpen invitasjon til begge. Taylor nikket mens Pedro ristet på hode. “Nei, takk jeg har nettopp spist” unnskyldte han seg.

Det var ikke så langt ut av byen og ut i frisk luft. Med en gang man kom inn i skogen ble det bedre, mindre eksos og fabrikk røyk. Da kom matlysten tilbake, og brannen i halsen startet igjen med fullstyrke. Forhåpentligvis var det noen turgåere en eller annen plass her. Jeg måtte ikke løpe tilbake til byen, da forsvant matlysten igjen. Luften ute i skogen var nesten helt ren, det var trærnes fortjeneste. ”Det var så mye bedre før, luften var bedre da” sa jeg. Taylor nikket, han var enig med meg. Luften var i fred med å bli grumsete da han fikk ulvedrakten, men renere enn det den var nå. Biler og fabrikker ødela luften, fikk verden til å stinke, som om det var varulver overalt. Jeg smakte på luften, jo det hadde vært mennesker her for ikke så lenge siden. Men det var flere, jeg trengte ikke så mange. Halsen brant, en av dem kunne bare forsvinne kunne de ikke? Uten at jeg var klar over det begynte jeg å løpe. Det tok meg mindre enn et minutt å ta dem igjen. Frem ungdommer, en måtte gå til spillet. Jeg hadde godt tid til å velge, selv om jeg var ved de på få sekunder etter at jeg gikk øye på dem.
Mennesket forsto ingenting, det bare lettet fra baken og verden var en eneste blur rundt det. Det var en han. Jeg brydde meg ikke særlig mye, etter noen sekunder satte jeg tennene i halsens hans og la en hånd over munnen hans. Vi var flere hundre meter unna vennene hans. De ville ikke høre noe. Etter en stund løftet jeg hode fra halsen hans. Han var like hvit som snøen han lå på. Jeg reiste meg og veltet et tre. Det ville holde å begrave han under der. Jeg la kroppen hans der roten til treet var før jeg rettet treet opp igjen. ”Du har det gøy, Sugartop?” Taylor kom gående mot meg. ”Gøy og gøy. Det kunne være mer spennende.” svarte jeg, det kunne alltid bli mer spennende. Taylor lo en kort latter. ”Det er alltid spenning du er ute etter” sa han. Han hadde rett, livet mitt var kjedelig, det skjedde aldri noe. I blant var det noen kamper med varulver eller vampyrer her og der, men ellers ingenting. Det manglet liksom en gnist, noe som var virkelig spennende. Antagelig, når man har krysset sitt første millennium for tre hundre ås siden er det ingen ting som forbauser en lenger. Det var spennende i begynnelsen etter at jeg hadde møtt Taylor, men nå hadde liksom alt skjedd. Mange vampyrer hadde maker for resten av livet, jeg var på min sjette. Antagelig hadde jeg bare ikke funnet den rette. Alt så ut til å klaffe i begynnelsen, hver gang, men etter noen ti år kjedet de fleste meg. Taylor hadde jeg holdt ut med i et århundre, han var kanskje rett, selv om vi hadde begynt forholdet vårt med å prøve å drepe hverandre. Jeg smilte, jeg likte å tenke på begynnelsen av forholdet vårt. Våre fåfengte forsøk på å skade hverandre mest mulig uten å drepe hverandre. Allerede den gangen klarte vi ikke drepe hverandre, det lå noe der, noe som stoppet oss fra å gjøre det. Vi hadde begge flere sjanser til å drepe hverandre, men skadet hverandre bare i stede. Jeg drepte Taylors kone og han drepte maken min. Det var da Pedro nesten drepte Taylor at jeg reagerte motsatt av det jeg burde. Jeg fikk Taylor tilbake til de han kom fra. Jeg var der hele tiden, ventet på at han skulle bli frisk for at jeg skulle få drepe han. Det var den dagen han endelig kom til skikkelig bevissthet igjen at vi begge forsto at vi ikke ville klare å drepe hverandre. Ulveklanen hans forsto ikke dette og Taylor reiste av sted med meg. Enda er legenden hos dem levende, om ulven som danser med De Kalde. Jeg smilte igjen, vi hadde ikke besøkt klanen til Taylor siden 1935. ”Hva flirer du sann av?” spurte Taylor, han avbrøt tankene mine. ”Vinteren 1898” svarte jeg. Taylor sendte meg et skeptisk blikk. ”Burde den datoen si meg noe?” spurte han. ”Du husker ikke gjør du vel? Det er den gang du våknet etter den lange legende søvnen din” svarte jeg med et smil. ”Jeg misunner din hukommelse” sa Taylor og gliste, han husket det når jeg minnet han på det. ”Jeg vet du gjør. IQ-en min også” sa jeg og hevet øyenbrynene et kort øyeblikk og dro en hånd igjennom de lyse rødelige håret mitt. Håret mitt og den enda mer hvite huden enn det som var normalt blant vampyrer, var det eneste som fortalte alle andre vampyrer at jeg hadde vært albino før jeg ble vampyr. ”Jada, IQ-en din også” svarte Taylor
.

_________________
---
The Hatter shook his head mournfully. "Not I!" he replied. "We quarreled last March
- just before he went mad, you know --" (pointing with his teaspon at the March Hare,)
"-it was a great concert given by the Queen of Hearts and I had to sing Twinkle, Twinkle,
little Bat!"

Alice Adventures In Wonderland
---
Harry Potter rollespill
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren AIM-adresse
Aro
The Volturi


Registrert: 02.11.2008
Innlegg: 12530
Bosted: Volterra / Fredrikstad

InnleggSkrevet: to. 18 des. 2008, 00:03    Emne: Svar med sitat

Mere xD

Sitat:
Tilbake i byen lyste det opp overalt av forskjellige farger. Amerikanere er ekstreme til å feire jul. Igjennom mitt liv har jeg reist mye. Ikke noe land kan måle seg med Amerikanernes ekstreme julepynting. Lys i alle mulige farger, det ene stedet mer enn den forrige. Alle prøver å overgå naboen. Stormannsgalskap. Leiligheten vår kunne vi se på lang avstand, det var den eneste som ikke lyste, i femte etasje på en femtenetasjes boligblokk.
Det tok oss ikke land tid å finne Pedro igjen. ”Så hvor er valpene?” spurte jeg. Pedro smilte, det var noe hånelig over smilet hans. ”Jeg ville kalle det valper på sanne måte som jeg kunne kalle deg en kattunge” sa han. Å, så det var eldre ulver. ”Burde de ikke være smartere enn å prøve seg mot oss?” spurte jeg, de som var eldre hadde som regel lært seg å tenke rasjonelt. ”Vel, de regner deg som en, og med meg og Nasha blir vi bare tre” svarte Pedro. ”Du glemmer å regne med Taylor, Pedro” tonen min var skarpere enn jeg mente. ”De regner ikke med han, de tror ikke han vil kjempe mot dem” Pedro gikk rett i forsvar, la skylden på De Franske. ”Det er ikke de eldste av dem som er kommet?” spurte jeg. Det ville bli fullstendig kaos i Luxemburg dersom det ikke var noen eldre igjen til å kontrollere dem. ”Nei, de to eldste er fremdeles i Frankrike, de forlater aldri landet lenger.” opplyste Pedro meg. De to eldste begynte å bli gamle, varulver pleide ikke bli så gamle, mest pga. Voturiene. ”De er rett syd for byen, de trakk seg tilbake når de fikk ferten av meg. De har trodd at bare Nasha som fulgte etter dem hit.” Pedro fortalte i vei, om reisen, hvordan de hadde kommet hit og en masse annet, mens vi gikk ned mot den sydlige delen av byen.
Jeg var overbevist om at dette ville bli en lett kamp, vi var fire mot fire, og vi hadde en fordel ved at de ikke kunne skifte til ulveskikkelse uten måne i halv ny, full eller halv ned. Tre ganger i måneden ble de ulv, og var sterkere enn noe, vi måtte ta de mens de var svake. Lukten av dem forpestet hele den syndlige delen. Alle typer ulvemennesker hadde hver sin lukt, noen verre enn andre. ”Jeg løper i forveien og informerer Nasha, vi starter kampen uten dere. Kom overraskende inn” sa Pedro før han løp etter luktsporet til ulvene. ”Er du klar, Carebear?” spurte jeg, denne kampen kom til å bli en avveksling. Endelig, ikke bare kjedelig hverdag. ”Jeg var født klar” flirte Taylor. ”Det har du fra Blade Trinity” svarte jeg i en kjedsom tone. ”Den hukommelsen din” smilte han. Han forsvant litt av sted og like etter kom en kremfarget ulv til syne. ”lekkert, Carebear” sa jeg og vi løp sammen etter den veien Pedro hadde løpt.

Noen minutter senere hørte vi et spetakkel, et kobbel av hyling og brøling. Da vi kom inn på plassen var allerede en av ulvene tatt ned. Nasha og Pedro hadde blitt gode, de skulle ha det. Selv om varulvene var i menneskeform, var de sterke og raske, tennene deres var også kraftig og giftige. Mennesker om er månesyke klarer ikke gå for å være mennesker lenger etter cirka et halvt århundre eller to, tennene forblir som rovdyr tenner utenfor forvandlingen. Jeg ble overrasket å se en kvinne blant dem. Det var ikke så ofte man så kvinner som var varulver. Jeg satte kursen mot henne. De var dårlig organisert, det var tydelig at de var et firkløver. De fire hadde alltid pleid og sloss i sammen, nå når en av dem var nede ville det til å gå til helvete for resten. Kvinnen forsvarte seg godt, hun lot meg ikke komme fornærme, spratt unna så fort hun syntes jeg var for nære. Men ingen av dem hadde spesiell kamptrening som individer, ulver var flokk dyr, de sloss i sammen. Selv om kvinnen var flink til å hoppe unna, og gjøre så jeg ikke fikk skikkelig tak på henne tok det meg under tre minutter å rive hode av henne. Jeg var også trent, en gang hadde jeg bare levd for kamp. Da hun var ferdig hjalp meg Taylor med hans offer. En mann, høy, slank, fransk og ekstremt kjapp.

_________________
---
The Hatter shook his head mournfully. "Not I!" he replied. "We quarreled last March
- just before he went mad, you know --" (pointing with his teaspon at the March Hare,)
"-it was a great concert given by the Queen of Hearts and I had to sing Twinkle, Twinkle,
little Bat!"

Alice Adventures In Wonderland
---
Harry Potter rollespill
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding Send e-post Besøk hjemmesiden til brukeren AIM-adresse
Annonsør






Skrevet: i dag    Emne:  

Til toppen!
Velma
Vampyr på flukt


Registrert: 14.06.2009
Innlegg: 1935
Bosted: Hogwarts

InnleggSkrevet: lø. 20 juni 2009, 14:01    Emne: Svar med sitat

ihihi, elsker den historien din. :p håper du skriver mer snart.
_________________

We are all angels with only one wing. we can only fly embracing each other
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding
Renesmee
Rolig vampyr


Registrert: 23.05.2009
Innlegg: 2262
Bosted: Bodø

InnleggSkrevet: sø. 21 juni 2009, 21:30    Emne: Svar med sitat

Du er så flink! Den var skikkelig bra Razz
_________________


I love you, too, Momma. We’ll always be together!
Loch ness monster :3
Til toppen!
Vis profilen til brukeren Send en privat melding MSN Messenger-adresse
Vis innlegg fra:   
Ny tråd   Svar på tråden    Tilbake til forsiden -> Twilight-fanhistorier Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 1 time (norsk tid)
Side 1 av 1

 

Gå til:  
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på tråder
Du kan ikke endre dine egne innlegg
Du kan ikke slette dine egne innlegg
Du kan ikke stemme ved avstemninger


SwiftBlue Theme created by BitByBit
Powered by phpBB © 2001, 2002 phpBB Group
Rapporter misbruk

Søk blant norske bedrifter på io.no